Dirigenten

Frontfiguren i Kaizers Orchestra, JANOVE OTTESEN (27), har ladet revolveren. Norges mest populære sangtekstforfatter akkurat nå er klar med nytt album.

JAN OVE OTTESEN lener seg tilbake i den dype sofaen. Pent antrukket, pent stelt. Så strøken og plettfri og popstjerne. Det er ei uke siden han flyttet til Oslo. Han har så vidt fått pakket ut. Bonden fra Bryne har blitt bymann. Sjefskaizeren sjøl. Den energiske galemattiasen. Han har attpåtil fått artistnavn. Jan Ove Ottesen heter ikke lenger Jan Ove Ottesen. Han heter Janove Ottesen.

- Få med dét. Janove med liten o og Janove i ett, sier han.

Han har tatt med seg samboeren og sønnen på tre år og flyttet inn i Oslos slitte trendstrøk.

HAN FORTALTE OSS om skudd og åpne sår og om herregud, om nyslipte giljotiner, om gull og grønn smaragd og om sigøynerblod, og mer blod, og om revolvere og russiske ballerinaer, alt fra helvete til tensing.

Janove retter seg opp, han har noe alvorlig på gang, han vil si noe om poesiens stilling i musikk-Norge.

- Jo, jeg synes det er mye kjedelig med norske sangtekster i dag. Innholdet og formen, det er så forferdelig tradisjonelt. Kaizers prøver å skille seg fra de dårlige norske tekstene og gjøre noe litt mer spennende. Men jeg sier ikke at jeg er den flinkeste, heller.

- Hvem sine tekster er det som er så dårlige og overvurderte?

- Bjørn Eidsvåg sine.

- Såpass?

- Ja, Bjørn Eidsvågs tekster blir hypa opp i altfor stor grad. Jeg skal ikke sitte her og disse Bjørn Eidsvåg, jeg bare sier at han er en hype.

- Er det noen du liker der ute?

- Alle de unge, lovende tekstforfatterne skriver på engelsk. Pedro Carmona-Alvarez fra Sister Sonny, for eksempel. Han er dyktig. Det er bare hiphoperne, Gatas Parlament og Tungtvann, som får det til på norsk. Og vi, da.

Han tar oss med ned til de dypeste avgrunner og til de rareste typegallerier. Ottesen spesial. En salig blanding av mystiske motstandsfolk og skjebnestyrte personligheter på full fart inn i elendigheten. Det er ikke noen nye spor i Kaizers verden. Plate nummer to, «Evig Pint», er blitt nettopp slik. Ingen forskjønnelser. Bare den totale galskap. Det fullkomne vannvidd.

JANOVE FANT universalnøkkelen til folket. Der midt imellom jazzen, rocken, ompaen - og den østeuropeiske folkemusikken. Der et sted mellom Transylvania og Jæren. Han tok på seg arbeidshanskene. Denget på oljefat, søppeldunker, på bøtter og på bilfelger, med spett og balltre. Han laget et anarki. Det var det han gjorde. En kabaret fra Balkan. En sørgemarsj. En allsang-pønk. En liten vals.

Og nå sitter han her, i en sofa hos Fru Hagen, en gang symbolet på det moderne Oslo, og snakker seg inn i det burleske universet. Det som ligger så langt, langt unna den kafémusikken som blander seg med jærdialekten hans.

Han ser på deg med de bruneste øynene fra Bryne, og han sier:

- For å si det slik: Jeg skriver ikke om sol, sommer og pils. Jeg gjør ikke det. Kaizers\' tekster handler om store, fundamentale temaer. Ved å skrive om krig kommer man lett inn på religion, og derigjennom kjærlighet, og derigjennom tap og svik....

- Andre ting?

- Og det med borgerkrig og korrupsjon og mafia. Det kan også være fine rammer. Bildene finner jeg ofte i en verden andre har laget. Jeg sampler erfaringer. Jo, du kan si at jeg prøver å lage tekstene litt utilgjengelige - samtidig som de skal være fullt mulig å forstå. Det at poeter på en måte skal opphøye seg selv. Jeg klarer ikke det.

Janove kan snakke lenge om dette, sier han.

- Det starter gjerne med at jeg skriver en tekst, hvor jeg dikter opp mange forskjellige folk og situasjoner, og gir disse menneskene personligheter. Når jeg skriver neste tekst plukker jeg ut deler av den forrige historien og bygger videre på den.

JANOVE OTTESEN var en gang den mest sjenerte, han holdt det musikalske talentet sitt skjult til han var 20. Han sto inneklemt bakerst i hjørnet i øvingslokalet, og så ned på fingrene og tangentene sine, uten å si noe. Han sto der bare og spilte på sitt Casio keyboard. Han vanka rundt på OK Videosenter på Jæren, så detektimen på fredagene og gjorde pliktene sine på Rosseland skole.

Det var først da han fikk akustisk gitar av bestemora til konfirmasjonen at det snudde. Hun hadde sett det. Den gamle dama hadde sett at fotballidioten Jan Ove tross alt plukket ned sanger fra radioen og spilte dem med enkelhet på det svære orgelet faren aldri fant ut av.

Janove og bestekameraten Geir Zahl, Kaizers-mann den dag i dag, ble sittende i hver sin sofa og spille kassegitar til langt på natt. Av og til ble det så fint at de trykket på record på kassettspilleren. De dannet Blod, Snått og Juling, bandet som ga ut en kassett i 50 eksemplarer. «En glad tunnel». Senere én ny kassett i 100 kopier: «Sympatisk Fisk». Begge ble slagere på vorspielene på Bryne.

Men det var først da Janove havnet i Bergen i 1997, for å studere til musikklærer på Høgskolen, at artistlivet fikk en retning. Kompisen Geir ble med, og de startet det nye bandet gnom . Et typisk norsk band som spilte typisk norsk rock med typisk norske tekster. De fikk alle snart nok av seg selv.

Inntil Janove satte seg ned ved pumpeorgelet sitt en dag. Et seigt og langsomt komp. I midtpartiet av låten la de inn en solo med tønner. Helt tilfeldig. Men det forløste alt. Og tekstene. Om «vodka, kalinka, rulett og kaviar. Og om krigen sett gjennom røyk av sigar» .

JANOVE HADDE OPPDAGET Emir Kosturicas film «Underground», og blitt grådig betatt. Filmen handler om en gjeng jugoslaver som gikk under jorda under andre verdenskrig, og som i 40 år lures til å tro at krigen fortsatt raser.

- Jeg så denne kombinasjonen av galskap, krig, hysteri, vodka, kjærlighet, ære og ekstragavanza. En mix du ikke trodde gikk an. Jeg tok en råsjanse, og begynte å eksperimentere med øst-europeisk musikk - og tekster om crazy folk fra en annen verden. Det skjedde ikke så mye spennende i livene våre. Vi ble tidlig tvunget til å konstuere en virkelighet.

Den kom bare dalende. Og traff folk så merkelig hardt.

Da musikkkonferansen by:Larm kom til Bergen i år 2000 hadde Kaizers planen klar. Men mens hele bransjen dro for å høre hypen Emmerhoff and the Melancholy Babies på Verftet, sto Janove og hans menn igjen med noen titalls tilhengere på Ricks.

Det ble en fiasko.

DET ER IKKE MER enn to år siden nå. Og så kom sommeren. Janove Ottesen levde av å spille på gata. Han trålet gatene i Bergen, han hadde blitt far, men sto ellers bom fast.

Kaizers Orchestra spilte for tolv mann i Sandnes noen uker i forveien. De spilte for 3000 kroner i Sarpsborg.

Men det var én mann som hadde skjønt et eller annet. Enmannsforetaket Broiler Farm, styrt fra et usselt kontor i Bærum, så noe ingen andre så. Denne mannen, Remo Rehder, satt der og ble forelska.

I mellomtida kunne du se seks menn fra Jæren bære inn og ut utstyr fra alskens scener rundt om i landet. Et pumpeorgel. To oljefat. To balltrær. Et trommesett til femti kroner. Et bilde av Martin Luther. Søppelspann. En lyktestolpe. Seks sett arbeidshansker. Og en gassmaske fra Sivilforsvaret, årgang 1938.

OG SÅ EKSPLODERTE DET. «Nå skal du danse til pipa vår til du blør. Du skal danse ompa til du dør» brølte Janove.

De måtte forklare alt. For eksempel da de skulle bli intervjuet av P4 for første gang.

- Hva er hemmeligheten bak suksessen? spurte P4.

- Å finne på noe ingen andre har gjort. For så å gjøre det ordentlig, sa Janove.

Studioverten i P4 antydet så at Hurra Torpedo gjorde litt av det samme for lenge siden.

- Hurra Torpedo var klovner. Det er ikke Kaizers, svarte Janove.

FOLK SOM STÅR HAM NÆR tegner alle et bilde av Janove Ottesen som en omhyggelig målretta mann. Veldig engasjert i det som tjener hans sak og hans band. En spesiell fyr. En flott fyr. En sta fyr. Vanvittig flink til å utvikle idéer, og flink til å piske folk rundt seg til å være med og gjennomføre dem.

- Han har tatt idretten inn i bandet, var det en som sa om Janove.

Janove spilte nemlig fotball på aldersbestemte landslag fra han var 15 til 18 år. Men ble sittende på benken på Brynes A-lag til han kuttet ut alt til fordel for musikken. Nå er han både kaptein og lagleder.

Planen er klar innad i Kaizers-leiren: Janove skal mer fram nå. Kaizers Orchestra skal i sterkere grad framstå som hans band.

En dansk anmelder bemerket da også forleden: «Gruppens karismatiske frontfigur Jan Ove Ottesen entrede scenen med et determineret blik, som kun utsrålede en ting: Viljen til sejer». Og: «I front var Ottesen urørlig. Den mand har starquality. Se på ham: Han har charme, selvtillid, og lækkert hår - som en annen David Beckham».

Kaizers Orchestras nye album, «Evig Pint», er ute i begynnelsen av neste uke. Les mer på: www.kaizers.no

Les om andre poeter og sangtekstforfattere på www.dagbladet.no/ungepoeter/

SJEFSKAIZEREN: Janove Ottesen skal i mye større grad framstå som eneren og frontmannen i Kaizers Orchestra nå. Janove har flyttet til Oslo, vanker på utestedene på Grünerløkka og er klar for turné med nye ompalåter.