Dirty Dancing: Havana Nights

Lyserød virkelighetsflukt er bedre enn fryktet.

FILM: Jeg forsøkte ikke å være forutinntatt, forsøkte å nullstille meg -  og ble faktisk positivt overrasket. For som tanketom tidtrøyte er ikke oppfølgeren til suksessen fra 1987 så ille som fryktet.

Vi er på Cuba vinteren 1958. Familien Miller er rike, hvite og prektige, og har nettopp ankommet den tropiske øya. Eldste datter Katey er forferdet over hvordan hennes landsmenn behandler lokalbefolkningen, har et godt øye til servitøren Javier (Diego Luna fra «Open Range») -  og er fascinert av de hissige karibiske rytmene. Den store dansekonkurransen er lagt til nyttårsaften, en kveld det som kjent skjedde større og viktigere ting på Cuba.

Det er øyeblikk her hvor jeg nesten ble den storøyde tenåringen som ukritisk elsket «Saturday Night Fever» og digget «Grease» igjen. Men litt over midten klarte jeg ikke lenger å lure meg sjøl: «Dirty Dancing 2» er lite annet enn ei suppe av velbrukte klisjeer breddfull av anakronismer og med litt ufarlig politikk som krydder. Men den er lekkert fotografert (Puerto Rico «spiller» Cuba overbevisende), hovedrolleinnehaverne er søte, og ved hjelp av hissig klipping klarer de nesten å overbevise oss om at de faktisk kan danse. En solid dose gru er også inkludert: Alle som trodde plastisk kirurgi var forbeholdt kvinner, kan kaste et blikk på det stive trynet til 80-tallsidolet Patrick Swayze. Sommerens største grøss, uten tvil!