Diskodronningen

Studio 54 var ikke nedlagt. Madonna hadde bare gjemt klubben i kjelleren på herskapshuset sitt.

CD: Helt siden hun debuterte med «Madonna» i 1983, har Madonna hatt en skummel evne til å fornye seg. Dama er en populærkulturell kameleon, og nå klarer hun faktisk å framstå både som en strikt britisk husmor og som en tøylesløs diskodiva. Ingen har mer grep om Madonnas ikonstatus enn Madonna selv, noe hun så absolutt viser på «Confessions on a Dance Floor»

Kopiere seg selv

«House er diskomusikkens hevn», hevdet Frankie Knuckles i 1990. Sammen med produsent Stuart Price har Madonna like gjerne latt seg inspirere av begge deler. Ikke bare sampler hun Abba på djevelfengende «Hung Up», på «Get Together» skulle man tro hun hadde nasket førsteinnspillingen av Stardusts franske houseklassiker «Music Sound Better With You». På «Isaac» vandrer hun derimot i sine egne fotspor. Den er så å si den kabbala-messende danceversjonen av «Frozen». For hvorfor skal ikke Madonna kopiere seg selv? Alle andre gjør det jo!

Discotriumf

«Confessions on a Dance Floor» er faktisk en diskotriumf. Det eneste Madonna vil, er å få rumpa di ut på dansegulvet - og kanskje skape pophistorie samtidig. Prices fiffige elektrogrep kler Madonnas klassiske poplåter utmerket, og gir henne en dance- edge hun ikke har hatt siden «Ray of Light». Nittitallsraven dukker opp på flere av låtene, og nydelig repetative «Push» er faktisk ikke langt unna popklassikerne «Holiday» og «Vogue». For å (nesten) si det med Sister Sledge: she\'s the greatest dancer .