Diskresjon - men til hvilken pris?

Vendela Kirseboms uttalelser om hjemmehjelp viser at hun tror diskresjon er en naturressurs som kan importeres som andre råvarer fra utlandet, mener Lise Widding Isaksen.

ETTER AT DAGBLADET i forrige uke tok opp fotomodellen Vendela Kirseboms forhold til dem hun ansetter hjemme for å ta vare på hus og barn, har flere engasjert seg i en debatt om saken både lokalt og nasjonalt. Mange er opprørt fordi Kirsebom i likhet med mange andre i det internasjonale jet-settet rangerer tjenere i forhold til deres etniske opprinnelse. Svenske jenter vil behandles som «gjester». Det hadde ikke Vendela overskudd til å takle. Derfor var filippinske jenter bedre. De er så «diskré og behagelig å være sammen med». Utsagnet viser at den nye middelklassekulturen som er godt utviklet i resten av den rike verden, nå er i ferd med å få sitt lokale uttrykk. Stereotype forestillinger om at asiatiske kvinner har mer eller mindre medfødte evner til å behage nordiske kvinner, legges fram i dagen. Som om serviceinnstilling og profesjonalitet er egenskaper man er genetisk disponert for, og ikke er noe man har lært seg og som krever kompetanse og kunnskap.Jeg mener det her det viktig å skille «skitt» fra «kanel». Kirsebom som person er ikke så viktig. Det som er viktig er hvilke holdninger til hus- og omsorgsarbeid som presenteres.

IFØLGE FORMIDLINGSBYRÅENE søker de fleste familier etter jenter med erfaring fra hus- og omsorgsarbeid. Det betyr ikke at arbeidserfaringene nødvendigvis bør stamme fra ulønnet og ufaglært praksis. Internasjonal forskning viser at mange filippinske kvinner som reiser ut og finner jobb i andres familier, er profesjonelle i måten de forholder seg til arbeidet på. Flere av dem har egne barn hjemme på Filippinene. Før de reiste ut har mange hatt lederjobber. Når de har forlatt landet, er det fordi det lokale arbeidsmarkedet hadde lønninger som en ikke kunne forsørge en familie på. Der, som her, er kvinner viktige som familieforsørgere. Deres profesjonelle holdning til arbeidet uttrykkes gjennom diskresjon - som er en betegnelse på en væremåte og innstilling man har overfor mennesker man foretrekker å ha et visst avstandsforhold til. En behøver kun å vite det som trengs for å utføre arbeidet man er betalt for å gjøre. Selv om man i private familier får vite langt mer og får kunnskaper om flere intime forhold enn det man kan ønske, er det ifølge uskrevne regler vanlig at en holder slike kunnskaper for seg selv. Man anvender ikke intimiteten slik at vertskap blir forvekslet med vennskap, slik det virker som de svenske praktikantene har gjort. Når man lever sammen med en familie, blir en uunngåelig dratt inn i deler av hverdagslivet hvor mørke og mindre sjarmerende sider ved menneskene blir synlige.

MENNESKER MED service som innstilling og profesjon har ofte en lyttende innstilling og forstår hvilke behov som skjuler seg bak ulike former for adferd. Det ser ut for å gjelde i relasjonen mellom Kirsebom og hennes filippinske au pair også. Vendela sa for eksempel til bladet Mamma at hun liker å være den som er «in charge» hjemme. Som profesjonell yrkeskvinne er hun i likhet med mange andre sliten etter jobben. I motsetning til de fleste andre har hun penger nok og kompetanse til å kjøpe seg fritid som stresser henne ned. Som modell kan hun ikke bli kroppslig preget av å se ut som en vanlig triviell og sliten småbarnsmor med masse hus- og omsorgsarbeid etter arbeidsdagens slutt. Hun løser problemet på samme måte som andre kvinner i hennes sosiale klasse. Tid og overskudd er varer som kan kjøpes. Som del av en norsk sosialdemokratisk offentlighet med sterke meninger om kjønnsmessig og etnisk diskriminering, løser hun nok sitt individuelle problem.

MEN HUN SKAFFER seg samtidig et annet: hvordan kan hun være så håpløst politisk ukorrekt på en så indiskré måte? Hun åpenbarer at hun tror diskresjon er en naturressurs som kan importeres som andre råvarer fra utlandet. Det er noe hun kan nyte godt av som en vare som følger med det å være «filippinsk». Hun forveksler kjøpt service med gratis snillhet.Som profesjonell kvinne i kunnskapssamfunnet avslører hun en ignoranse og mangel på takt og tone overfor andre profesjonelle kvinner. Som modell selger Kirsebom «skjønnhet». En filippinsk kvinne selger «diskresjon». Begge har måttet lære seg å forvalte verdiene slik at de får valuta for pengene og nok til å kunne forsørge familien sin. Hva betaler egentlig Kirsebom for «diskresjonen»? Betaler hun for diskresjon per time eller i form av månedslønn? Hvem passer ungene til den filippinske kvinnen mens hun selger «diskresjon»? Hvilke venner har de ansatte i fritiden?At folk får venner på jobben er vanlig. Selv om Vendela kan være venner med svensker, er det ikke vennskap som er basert på likeverdighet og kollegialitet. Som arbeidere bør ikke ansatte i andres hjem tråkke over grenser. Arbeidsgiveren bør beskytte seg ved å verne om de innerste emosjonelle rom. At noen svenske praktikanter misforstår, kan handle om at man deler nordiske kulturelle og sosiale erfaringer og har samme religiøse bakgrunn. Derfor kjenner man seg i utgangspunktet mer «like» og «likestilte».

NÅR KIRSEBOM foretrekker ansatte som viser diskresjon, forteller hun om gleden hun har ved å ha en profesjonelt innstilt serviceansatt i familien. Problemet mange filippinske au pairer har, er at de kommer hit på kontrakter som er basert på et kulturutvekslingsprogram. Derfor får de ikke status og anerkjennelse som profesjonelle og seriøst arbeidende kvinner. Arbeidets lave status i norsk kultur gjør det også vanskelig å se likheten mellom au pairers og sykepleieres situasjon. Mange utenlandske sykepleiere som er fullt ut faglærte og yter profesjonell medisinsk pleie, går i hjelpepleierstillinger. Det legitimeres ved at de ikke kan språket godt nok, selv om pasientene de ivaretar blir profesjonelt pleiet. I britiske butleres fagforening vises det til at det å være en god tjener (og butler) handler om å kunne «butle someone». Det betyr at de kan nærme seg andre på en leken, spontan og trivelig måte som samtidig er verdig og dominert av gjensidig respekt. Etikken er lik det en kan kalle for «god service» utført av en kreativ og profesjonell person. Produksjon av pleie- og omsorgstjenester handler også om tjenesteproduksjon både for lokale og globale markeder. Å skape velbehag hos dem man er ansatt for å ta vare på, er et arbeid med lange tradisjoner og fagstolthet. I andre sektorer kalles det sosial dumping når arbeidsgivere ikke vil betale faglært lønn til kompetente håndverkere. Sosial dumping har også et kvinnelig ansikt. Hele dette feltet domineres av degraderende holdninger og ignoranse. Arbeidet som praktikanter, importerte sykepleiere, au pairer og hushjelper utfører for barn og gamle i offentlig sektor eller i private hjem, utsettes for økonomisk, etnisk og kjønnsmessig diskriminering. Hvor er det nye likestillingsombudet hen?