TAPT KULTURHISTORIE: Norske Selskab ble offisielt stiftet i 1774 i København. I dag framstår den som en reinspikka gutteklubb, og har den siste tida fått sterk kritikk for å ekskludere kvinner. Ifølge kronikkforfatteren går vesentlige deler av kulturhistorien vår tapt når klubbens tidlige kvinnelige medlemmer neglisjeres. Bildet viser spisesalen i Norske Selskabs lokale bak Stortinget i Oslo. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
TAPT KULTURHISTORIE: Norske Selskab ble offisielt stiftet i 1774 i København. I dag framstår den som en reinspikka gutteklubb, og har den siste tida fått sterk kritikk for å ekskludere kvinner. Ifølge kronikkforfatteren går vesentlige deler av kulturhistorien vår tapt når klubbens tidlige kvinnelige medlemmer neglisjeres. Bildet viser spisesalen i Norske Selskabs lokale bak Stortinget i Oslo. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Diskrimineres og gjemmes bort

De kvinnelige medlemmene i Norske Selskab blir tiet ihjel og sviktet i jubileumsåret for kvinners stemmerett.

Den siste tida har Norske Selskab måttet tåle kritikk for sine kvinneeksluderende kriterier. Slik har det ikke alltid vært. På slutten av 1700-tallet Norske Selskab i København dyktige kvinnelige medlemmer. Dermed blir det historisk feil å hevde at herreklubben Norske Selskap videreføres i Københavnerklubbens ånd. Kvinnene var ikke mange, men de representerte et dikterisk forbilde for medlemmene. Av ettertiden er de blitt neglisjert og usynliggjort.

De fleste medlemmene i Norske Selskab var studenter ved universitetet i København, men bare et fåtall var litterære bidragsytere. De kvinnelige dikterne, derimot, hadde ikke adgang til høyere utdannelse. Først hundre år senere åpnet universitetene i Kristiania og København sine dører for kvinner. Med god grunn kan vi anta at de få kvinnene som ble opptatt som medlemmer var sterke personligheter, som hadde tilegnet seg store kunnskaper på egenhånd. De hadde mot til å stå frem under eget navn i en tid da samfunnet viste liten forståelse når kvinner utfoldet seg utenfor den konvensjonelle kvinnerollen.

Den litterære produksjonen i Norske Selskab er av beskjedent omfang. Ettertiden har fått overlevert tre Poetiske Samlinger med tilsammen bare nitten dikt. Tre av diktene er ført i pennen av kvinnelige medlemmer: To dikt er skrevet av den norske forfatteren Magdalene Sophie Buchholm (1758-1825), danske Charlotta Dorothea Biehl (1731-1788) er representert med ett dikt. I tillegg finnes en Vers-Protokol med medlemmenes øvrige bidrag av sterkt varierende kvalitet.

Magdalene Sophie Buchholm, født Bentsen, vokste opp i Skien. Hun kom til København på 1770-tallet, og vant i 1783 førsteprisen i Norske Selskabs poesikonkurranse, en konkurranse der bare medlemmer fikk delta. For heroiden «Adeluds til Torkild Trondesøn» ble hun belønnet med 40 riksdaler og Norske Selskabs gullring der Selskabets devise, Vos exemplaria græca, er inngravert.

Mange av Buchholms dikt ble trykket i tidsskrifter og diktsamlinger. De fleste diktene er samlet i Poesier, utgitt i København i 1793 med gode kritikker. Et gjennomgangstema er kvinnerollen. Hun utfordrer ikke samtiden, hun bøyer seg resignert for samfunnets tradisjonelle forventninger. Men i prisvinnerdiktet «Adeluds til Torkild Trondesøn» fremstår hun med et indignert opprør mot en fars ubøyelige vilje når datteren skal velge ektefelle. Med sterke ord omtaler Buchholm fedre som forhindrer at to unge får hverandre. Fedrene er barbariske, og Adeluds opplever det rene tvangsekteskap: Hun «blev tvunget til en anden Mand» (mine uth.). Buchholm våger et klart uttalt opprør 70 år før Camilla Collett.

Charlotta Dorothea Biehl ble også prisbelønnet av Norske Selskab. Hun har en stor produksjon med dikt, komedier, dramaer, fortellinger og brev. Biehl ble betrodd vervet med å beskrive statskuppet i 1784 da Christian VII og kronprins Frederik tok makten tilbake. Det var et tillitsverv i særklasse. Det innebar tilgang til høyfortrolig materiale og kronprinsens samtykke til å rapportere fra handlingsforløpet. Skildringen av statskuppet ble ansett som historisk kildetekst, originalen ligger i dag på Det kongelige Bibliotek i København. I tillegg til egen litterær produksjon var Biehl en dyktig oversetter fra både fransk, tysk, spansk og italiensk. Oversettelsene av Don Quijote og Lærerige Fortællinger av Cervantes er en av 1700-tallets store litterære bedrifter.

Skriftlige uttalelser fra medlemmene viser at Buchholm og Biehl ble ansett som litterære forbilder ut fra tidens og Norske Selskabs smak og idealer. Jens Zetlitz (1761-1821) sammenligner Buchholm med oldtidens største kvinnelige lyriker og kaller henne «Norges Sappho». Videre skriver han at det er et hell at Buchholm tilhører Norges døtre, at hun er selskabets medlem, glede og ære, hun fortjener å bli elsket og berømt. Knud Rahbek (1760-1830) roser Buchholm for å kunne vise andre diktere at man kunne være «høi, ædel, rørende, uden at overdrive». Claus Fasting (1746-1791) fremhever Biehls språk som eksemplarisk, og at «hendes Versifikation har Fortrin endog for store Digteres». Også Niels Krog Bredal (1733-1778) beundret Biehl: Hun er blant dem i Selskabet som «vi ikke undsee os for at giøre os stolte af».

Det er påfallende at i norske litteraturhistorier er disse skrivende kvinnene nedvurdert, neglisjert eller gjemt bort. Bare den store seksbinds Norsk litteraturhistorie (1958) omtaler Buchholm og Biehl. Francis Bull behandler der Norske Selskab i København over hele 81 sider, men Buchholm avspises med bare noen få linjer. Hennes dikteriske prestasjoner blir nedvurdert, Bull formidler ingen positive trekk. Også Biehl vurderes som annenrangs sammenlignet med mennene. Enda dårligere står det til i vår største moderne litteraturhistorie, Cappelens åttebinds Norges litteraturhistorie (1995). Både norske og danske mannlige medlemmer får grundig omtale, flere av dem var ubetydelige forfattere som verken bidro til Selskabets skrifter eller deltok i dets sammenkomster. Men de kvinnelige prisvinnerne verdiges ikke et eneste ord.

Redaktørene av Norsk Kvinnelitteraturhistorie (1988-1990) hevder at anonymiseringen av kvinner er et av vår kulturs største selvbedrag. De kvinnelige medlemmene i Norske Selskab bidro sterkt til det litterære ry vi senere har næret oss av i nasjonsbyggingens navn. Men først i Norsk Kvinnelitteraturhistorie fikk Buchholm en seriøs omtale.

Når Norske Selskab i København fremdeles fortjener vår oppmerksomhet, er det blant annet som kilde til hva som ble ansett som viktig og forbilledlig på slutten av 1700-tallet. Diktningen inngår i et større litterært system der den kan sammenlignes med andre lands diktverk fra samme tid. Den forteller oss om medlemmenes relasjon til medmennesker, til naturen, til unionen med Danmark, kjærligheten til fedrelandet og kvinnens plass og muligheter i et mannsdominert samfunn. Vesentlige sider ved vår kulturhistorie fra slutten av 1700-tallet går tapt når Norske Selskabs kvinnelige medlemmer i dag diskrimineres ved å gjemmes bort.

<i>Artikkelen er en forkortet og omarbeidet utgave av en artikkel publisert i Norske Selskabs årbok 2010/2011.</i>

KRONIKKFORFATTER: Cecilie L. Solberg.
KRONIKKFORFATTER: Cecilie L. Solberg. Vis mer