Diskriminering - et demokratisk problem

Det er behov for en lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede.

Et offentlig utvalg la fredag 29. juni fram en svært omfattende utredning om hvordan det står til med likestillingen innenfor ulike samfunnsområder for en befolkningsgruppe som utgjør nærmere en femtedel av Norges befolkning. Denne utredningen, som har fått tittelen Fra bruker til borger, skiller seg ut fra andre offentlige utredninger på et meget vesentlig punkt - nettopp ved at den forsøker å gjøre opp status for livssituasjonen for en hel befolkningsgruppe: mennesker med nedsatt funksjonsevne av fysisk, psykisk eller kognitiv art.

Utvalgets konklusjon er at gapet mellom de politiske målsettinger om likestilling og full samfunnsdeltakelse for funksjonshemmede og den virkeligheten funksjonshemmede lever i, er så stort at det er behov for en lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede.

På område etter område dokumenteres det at skjevhetene er store og at den politikken som føres, bidrar sterkt til å skape et ekskluderende og funksjonshemmende samfunn. Når man til stadighet «glemmer» å ta hensyn til at befolkningen faktisk har ulike forutsetninger for å kunne fungere, blir det etterhvert meningsløst og lite troverdig når myndighetene søker å bortforklare det som skjer med at det er tabber og at det ikke ligger noen ond vilje bak. Konsekvensene er eksklusjon fra samfunnsdeltakelse, og utvalget konkluderer derfor med at det her er snakk om diskriminering.

Så er spørsmålet: er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en gruppe som utgjør nærmere 20 % av befolkningen utsettes for diskriminering og ekskludering på områder som utdanning, arbeid og transport, utestenges fra politisk deltakelse og kulturliv og ikke får tilgang til varer og tjenester på linje med resten av befolkningen?

Er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en del mennesker på grunn av nedsatt funksjonsevne har de dårligste levekårene, at familier sliter seg ut når de skal ivareta sine barns rettigheter, og at mennesker som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, blir behandlet som kategorier og grupper og dermed fratatt privatliv og personlig integritet?

Nei, det er åpenbart ikke viktig for offentligheten å få informasjon og kunnskap om disse forholdene, om vi skal stole på medias dømmekraft i spørsmål om hva som er viktig og nødvendig for allmennheten å vite noe om.

Kun en liten håndfull journalister var til stede på pressekonferansen hvor utvalget overleverte utredningen til sosialminister Guri Ingebrigtsen. Og selv i de representerte mediene fikk utredningen meget beskjeden spalteplass. NRK hadde kun plass til en liten snutt i den ordinære nyhetssendingen. Verken Dagsrevyen eller TV 2 fant noen grunn til å være til stede, og heller ikke redaksjonene fra de etterhvert utallige magasin og debattprogrammer som gir rom for bredere omtale og diskusjon. Det er ikke langt fra sannheten å påstå at også denne gangen ble funksjonshemmedes interesser forbigått i stillhet.

Vi hører til stadighet, ikke minst i tider hvor det pågår store kriminalsaker, at pressen må få lov til å vise og skrive om de involverte av hensyn til at offentligheten har krav på å bli informert. Man spør seg gang på gang om hvem i all verden denne offentligheten kan være som har behov for så mye detaljkunnskap om mennesker som er involvert i tragedier og kriser, for å få bekreftet at de lever i et demokratisk samfunn hvor ytringsfriheten råder.

Når er offentlighetens kunnskap og engasjement viktigst? Jo, det er nettopp når det skjer urettferdighet, overgrep og diskriminering av enkeltpersoner og grupper. At slike forhold kommer i offentlighetens søkelys er nettopp det som kjennetegner demokratiet, og det er da pressens funksjon som uavhengig og troverdig formidler virkelig settes på prøve.

Det hjelper lite å ha ytringsfrihet, om den ikke brukes - og derfor er ytringsfrihetens eksistens ingen garantist for at offentligheten får kjennskap til det som er viktigst.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at norsk presse spiller en viktig rolle når det gjelder å avdekke og påpeke skjevheter og mangler i samfunnet. Men denne rollen kan ivaretas enda bedre.

Media har en opinionsdannende og holdningsskapende effekt som ikke må undervurderes. Sammenhengen mellom bevisstheten omkring viktige samfunnsspørsmål blant folk flest, den politikken som utøves og medias oppmerksomhet på området, er imidlertid så komplisert, at det ville være å trekke det for langt å si at det er medienes manglende interesse for spørsmål som gjelder diskriminering av funksjonshemmede som er årsaken til at funksjonshemmede fortsatt kan utestenges fra viktige samfunnsområder. Det er like fullt en kjensgjerning at det ikke blir ramaskrik og krav om opprydding når folkevalgte opplever å ikke få utøvet sine verv (som er en plikt for andre borgere) fordi kommunen ikke vil installere teleslynge eller sørge for at kommunestyresalen kan entres med rullestol. At unge mennesker ikke kommer inn på studier fordi lærestedet ikke vil ha studenter som for eksempel er blinde på et fag, fører heller ikke til oppslag i pressen eller til politisk handling.

Trolig ligger noe av forklaringen på at verken folk flest, media, myndigheter eller de mest radikale politiske bevegelsene finner grunn til å rette oppmerksomheten mot diskriminering av funksjonshemmede på linje med andre grupper, at fokuset er vendt feil vei. Det er den nedsatte funksjonsevnen som kommer i fokus, og det er denne som oppfattes som årsak til problemene. Viktige politiske spørsmål individualiseres og reduseres til sosialpolitikk; til spørsmål om hvordan den enkelte kan hjelpes med sitt problem. At funksjonshemning er et sosialt fenomen, dvs. et resultat av samfunnsskapte barrierer, kommer i bakgrunnen.

At funksjonshemmede diskrimineres har så å si vært et ikke-fenomen i Norge, og først nylig erkjente man at også funksjonshemmede trenger et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i arbeidsmiljølovens ' 55 A.

Denne manglende forståelsen for at dette dreier seg om politiske beslutninger og ikke feil og mangler hos den enkelte, har helt klart medført at funksjonshemmede ikke sidestilles med andre diskriminerte grupper, og dermed heller ikke får sterke og viktige alliansepartnere.

Derfor ser vi at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og la være å ta hensyn til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Samfunnet utformes først og fremst på de velfungerendes, og ofte på de optimalt fungerendes, premisser. Dette rammer flere befolkningsgrupper enn funksjonshemmede, og når de uheldige utslagene av en slik politikk blir for synlige, lages det særordninger og særtiltak for å bøte på ekskluderingen. Problemet er imidlertid at slike spesielle reparasjonstiltak ofte blir svært dyre, og derfor mister de lett sin legitimitet når store og sterke interessegrupper kjemper om ressursene.

Hvem sine interesser som når fram og blir hørt, handler etter min mening om hvilken status de har i samfunnet. Vi opplever stadig at funksjonshemmedes interesser avpolitiseres, bortintegreres eller rett og slett ignoreres når viktige samfunnspolitiske spørsmål utredes og avgjøres. Ferske eksempler på dette er utredningene av reformen innen høyere utdanning, NOU 200:14, Frihet med ansvar , og utredningen om ytringsfriheten, NOU 1999:27, Ytringsfrihed bør finde sted , hvor funksjonshemmede ikke nevnes med ett ord, til tross for at dette er områder hvor funksjonshemmede virkelig opplever alvorlige hindringer og blir diskriminert.

Dersom samfunnet ikke vil se og erkjenne at funksjonshemmedes manglende deltakelse og innflytelse i samfunnet er hele samfunnets ansvar og anliggende, har Norge et virkelig alvorlig demokratisk problem. Det er da et åpent spørsmål hvor lang tid det vil ta før funksjonshemmede ikke lenger bare blir betraktet som verdig trengende og brukere av velferdsgodene - men får status som statsborgere med fulle sivile og politiske rettigheter.