Diskriminering av kvinneidretten

Uansett hvordan man snur og vender på tall, så er kvinneidretten diskriminert i media, skriver professor Kari Fasting.

DE SISTE DAGERS debatt om hvorvidt kvinnefotball er kjedelig å se på, koblet sammen med medias presentasjon av kvinneidretten generelt, nådde sitt foreløpige høydepunkt mandag den 4. november i debattprogrammet «Tabloid» på TV2. Å lytte til programmet ga et kaldt gufs fra 70- 80-årene, og det er grunn til å spørre om det ikke har skjedd noen verdens ting de siste 20 årene. Man forundres også over hvorfor Marit Breivik og Cathrine Sandnes (som skal ha all ære for at de gjør det) må reise de samme problemstillinger som har vært gjort så mange ganger tidligere. Et plausibelt svar kan rett og slett være at problemstillingen om det medieskapte bilde av kvinneidretten er like aktuell som før. Det synes følgelig å være noen strukturer, krefter og holdninger i samfunnet og media som er enormt resistente mot forandring i retning av mer likestilling. Kanskje er det slik i en medieverden hvor menns interesser, makt og innflytelse kobles sammen med presentasjon, sensasjon og penger. Assosiasjonene går til den siste tids debatt om mangel på kvinnelige ledere og styremedlemmer, reist av landets næringsminister da han fant ut hvor dårlig kvinnerepresentasjonen i næringslivets styrer var. Kanskje burde noen av landets redaktører innføre regler for at et visst omfang av sporten skulle dekke kvinneidrett?

ANNE HOLT synes det er kjedelig å se kvinnefotball. Men det er vel neppe grunn nok til at det sendes så lite kvinnefotball i TV eller skrives så lite om kvinnefotball i pressen? Jeg kjenner mange som synes det er kjedelig å se på fotball generelt, som synes det er tåpelig at folk bruker tida på å løpe ut på banen etter ei lærkule, uten å få samme medieoppmerksomhet som Anne Holt. Jeg vet også om fotballentusiaster som faktisk synes det er mer spennende å se på kvinnefotball enn herrefotball fordi kvinnefotballen har flere taklinger og pasninger. Ser man på kommentarer til kampene som gikk sist helg, for eksempel fra Tor Karlsen i Dagsavisen, skjønner man at det nok er flere som er uenig med Anne Holt.

Men det var ikke dette debatten skulle dreie seg om. Diskusjonstemaet i «Tabloid» var om kvinneidretten blir diskriminert i massemedia, bl.a. med referanse til at det sto to sider i VG og Dagbladet om cupfinalen for kvinner, og henholdsvis syv og ti sider i de samme avisene om cupfinalen for menn. Grunnlaget for i det hele tatt å stille et slikt spørsmål er merkelig. Diskriminering betyr ifølge sosiologisk leksikon «ufordelaktig skjevfordeling av privilegier, slik at bestemte grupper ikke får tilgang til samme goder og rettigheter som andre». I denne sammenheng tilsvarer media «privilegier», og «bestemte grupper» kvinneidrettsgrupper, mens «goder og rettigheter» indirekte er de fordeler som følger av å være i media. Ikke minst gjelder dette for toppidrettsutøvere. Uansett hvordan man snur og vender på tall, så er kvinneidretten diskriminert i media. Man kan for eksempel argumentere at litt over halvparten av Norges befolkning er kvinner, eller kanskje mer relevant, man kan sammenlikne andelen kvinneidrett i mediene med andelen kvinnelige medlemmer i Norges Idrettsforbund og Olympiske komité, som det siste tiåret har ligget på fra 37 til opp mot 40 prosent, mens kvinneandelen i sporten i ulike medier varierer mellom 7 og 21 prosent. Haukeberg & Systad (1995) fant for eksempel at kvinneidretten utgjorde 15 prosent av sporten i de fire største avisene i landet.

OG ENNÅ HAR VI ikke berørt problematikken ifra et lesersynspunkt. Hvis ikke dette skal kunne kalles diskriminering, hva er det da? Problemstillingen for debatten burde heller ha vært: Hvorfor blir kvinneidretten i det likestilte Norge diskriminert i norske medier? Og videre: Hvilke konsekvenser kan dette tenkes å ha, og hva bør gjøres?

De argumenter som for mange år siden alltid ble brukt av journalister som svar på kritikken om underrepresentasjon av kvinneidretten i media, var «kvinnene er ikke gode nok», «bare de blir gode nok, så skal vi skrive om dem». Men det skjer bare delvis. Den samme undersøkelsen som nevnt over tok for seg mediedekningen av OL, VM og EM, og viser at medaljefordelingen var 62 prosent (menn) mot 38 prosent (kvinner). Her snakker vi om toppidrett, og en kvinnerepresentasjon i disse mediene på 15 prosent viser en tydelig diskriminering. Det er ikke nok for en kvinnelig idrettsutøver å vinne en medalje i et internasjonalt mesterskap for å få samme omtale som en mannlig utøver. Hvorfor? Hva skal til? At hun kler av seg, som vi har sett tendenser til både internasjonalt og nasjonalt? Da blir det i alle fall medieomtale, og sponsoravtaler også, ser det ut til.

ET ANNET AV medias hovedargumenter er «vi skriver det publikum vil ha», eller som Anne Holt omtrent sa det, det dreier seg ikke om diskriminering av kvinneidretten, sportspressen speiler interessen som publikum har. Her kan det nok diskuteres hva som menes med publikum, og som Cathrine Sandnes påpekte, viser mange publikumsundersøkelser at utdanning er den variabel som er av betydning for hva som leses i avisspaltene, bortsett fra sportssidene, hvor kjønn er den mest utslagsgivende faktor. Er det en mer presis formulering å si at man skriver om det som de fleste menn helst vil ha? En mer interessant problemstilling er hvordan denne publikumsinteressen dannes. Her kommer medias makt når det gjelder sosialisering og læring inn i bildet. Idretten er vår største folkebevegelse og spiller en viktig rolle i mange menneskers liv. Massemedia er også viktig i folks tilværelse. Idrett i media er derfor med på å skape vår oppfatning om idrett, og om nasjonalitet, klasse, kjønn osv.

Undersøkelser over hele verden viser at kvinneidretten er underrepresentert i forhold til mannsidrett i media. I tillegg til underrepresentasjon viser disse studiene at kvinnelige utøvere trivialiseres og seksualiseres oftere enn mannlige utøvere, både i tekst og bilder.

FOTBALL er den største kvinneidretten i Norge. Vi er blant de beste i verden, og i et internasjonalt perspektiv er damelandslaget mye bedre enn herrelandslaget. Hvilke signaler gir fotballmediebildet de ca. 80000 kvinnelige spillere i dette landet? Det «gamle» argumentet om at (topp)idrett passer dårlig for kvinner, ligger snublende nær. Videre at kvinneidretten egentlig ikke tas på alvor.

Enkelte medier her i landet har spilt en viktig rolle i utviklingen av kvinneidretten. Men media kan også ha den motsatte effekt. På midten av åttitallet tok det daværende kvinneutvalget i Norges Idrettsforbund initiativ til et samarbeid med foreningen for sportsjournalister. I denne perioden ble det arrangert to seminarer. Undertegnede deltok på det første, hvor tema var hvordan vi kan få til en bredere og bedre dekning av kvinneidretten. Så å si alle sportsjournalister (nesten bare menn) i Oslo-området og fra de største mediene deltok.

DOKUMENTASJON på tilstanden når det gjaldt kvinneidretten i media ble lagt frem, fulgt av gruppediskusjoner med seriøse og konkrete forslag. Debatten i «Tabloid» den 4. november kan tyde på at det er behov for nye «bevisstgjøringsseminarer». Siden all likestillingsdebatt er lagt død i norsk idrett sentralt, er det for mye å håpe på et initiativ derifra. Flere særforbund har prøvd å få til en bedre mediedekning av sin kvinneidrett, så kanskje initiativet kan komme fra dem, eller fra journalistene selv? Yrkesstoltheten burde innebære en streben mot å gi et best mulig dekkende bilde av virkeligheten.