Diskriminering på dagsordenen

Den norske offentligheten er en hvit offentlighet. En person som forteller om diskriminering bedømmes gjerne som «aggressiv», «hårsår» eller «opphengt i hudfarge».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ET STORT ANTALL undersøkelser viser at diskriminering på grunn av hudfarge, etnisk tilhørighet og religion finner sted i Norge. Likevel er dette temaet forbausende fraværende i den norske offentligheten, sammenlignet med diskriminering på grunn av kjønn og seksuell legning. Ofte virker det som den nasjonale merkevarebyggingen av Norge som «verdensmester i bistand», «fredsnasjon», «humanitær stormakt» og «likestillingsland» står i veien for nasjonal selvrefleksjon på dette feltet. Det snakkes mye og høylytt om negative sider ved islam, «innvandrerkriminalitet» og «innvandreres manglende integrering», men lite om majoritetens diskriminering. Mediene ser ut til å motta all dokumentasjon om diskriminering med et refleksjonsavstøtende teflonbelegg. Det lille som sies handler gjerne om ekstreme hatefulle og rasistiske handlinger, og ikke om de mer utbredte og trivielle måter å diskriminere på. De er ofte verken hatefulle og vondt ment, men kan likevel være både sårende og ekskluderende.

DETTE GJØR DEN norske offentligheten til en hvit offentlighet. Ifølge forfatterne bak boken Svart på hvitt , redigert av Hadia Tajik, bedømmes en person som forteller om diskriminering gjerne som «aggressiv», «hårsår» eller «opphengt i hudfarge». For alle involverte parter stopper da diskusjonen og refleksjonen - og dermed læringen - før den egentlig er kommet i gang. For å bidra til mer ettertanke på dette feltet vil jeg gi et lite eksempel fra faglitteraturen som egner seg til å reflektere over enkelte av de ikke-erkjente forestillinger bak diskrimineringen på boligmarkedet, arbeidsmarkedet, i hverdagslivet og i mediene: En dame fra Bærum forteller en sensasjonell nyhet til sine venninner: «Tenk jeg så en svart mann som jogget i Vestmarka. Det har jeg aldri sett før. Jeg ble bare stående og stirre.» Mange mennesker i Norge, ja, kanskje de aller fleste, vil se de forhold som omtales som ganske uskyldige. Å stirre er bare naturlig nysgjerrighet, ikke vond vilje. Mannen får litt uønsket oppmerksomhet, ja vel, men det er jo ikke rart at folk stirrer når de må forholde seg til så mange nye innbyggere som «ikke ser norske ut».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer