Diskriminering satt i system

Universitetet i Oslos vedtak om å utelukke menn fra å søke en rekke stillinger er ikke med på å fremme likestilling. Dette vedtaket formaliserer en diskriminerende praksis og gjør Universitetets overordnede mål om at faglig kompetanse skal komme i høysetet, fjernere enn noensinne. Vi har dermed anmeldt Universitetets kollegium til Likestillingsombudet for kjønnsdiskriminering. # Etter å ha øremerket tyve postdoktorstillinger for kvinner i 1998, setter Universitetet i Oslo nå radikal kjønnskvotering for alvor opp på timeplanen. Det akademiske kollegium ved UiO har vedtatt å øremerke for kvinner ytterligere ti postdoktorstillinger, samt ett professorat og to førsteamanuensisstillinger. Dette antallet er for øyeblikket også identisk med alle nyopprettede stillinger ved Universitetet.

Universitetets kollegium har gjort vedtaket helt uavhengig av kjønnsfordelingen i de forskjellige fagmiljøene. I mange fagmiljøer er ikke kvinner lenger klart underrepresentert, mens postdoktorstipend representerer en stillingskategori der kvinner heller ikke er underrepresentert. Dette er begge nødvendige forutsetninger for at stillinger kan øremerkes ett kjønn etter Universitetslovens ' 30 og følgelig også etter likestillingslovens ' 4. Ved å utelukke menn fra å søke disse stillingene stiller i stedet åpenbart «kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn» - for å sitere likestillingslovens generalklausul. Vi, sammen med doktorgradskandidatene Leiv-Otto Marstrander, Katrine Lund Ore, Jeanette Sky og Helge Svare, anmelder derfor Universitets kollegium til Likestillingsombudet for brudd på likestillingsloven og på likestillingsbestemmelsen i Universitetsloven.

Hva det innebærer å utelukke et kjønn fra i det hele tatt å søke en stilling, kan best sies ved å sitere prorektor ved UiO Rolv Mikkel Blakars uttalelse til Uniforum 10. februar i år: «Dersom vi skal prioritere kvinner, må vi også diskriminere menn.» Selv tilhengerne av dette vedtaket kaller altså en spade for en spade: Dette er kjønnsdiskriminering! Et stort antall av alle søkere skal nå bli diskvalifisert ene og alene på grunn av sitt kjønn. Radikal kjønnskvotering er følgelig ikke noe likestillingstiltak. Tvert imot er dette øye for øye, tann for tann, men der noen menn straffes for andre menns overtredelser!

Radikal kjønnskvotering reflekterer samtidig også et svært negativt kvinnesyn. Det er en insinuering av at kvinner ikke klarer å nå opp ved annet enn spesielle tiltak. De som får disse stillingene, må leve med stempelet «kjønnskvotert inn» resten av livet. Radikal kjønnskvotering gir også alle menn en forsikring om at de er blitt diskriminert bort - fullstendig uavhengig av hvor fjernt de eventuelt stod i utgangspunktet fra målet om en akademisk ansettelse. Dette vil lede til økt bitterhet mellom kjønnene og ikke til større forståelse for målet om likestilling.

Vi er klar over at ansettelsestallene ved UiO viser at kvinner fremdeles taper i kampen om ansettelse. Radikal kjønnskvotering er likevel ikke noe middel for å rette opp denne urettferdigheten. Alt den gjør, er å fortsette Universitetets tradisjon for diskriminering. Forskjellen er at nå blir tradisjonen formalisert.

Ved ansettelser må et universitet alltid legge to hovedprinsipper til grunn: Man må sikre seg at den faglig beste kandidaten blir ansatt, og man må sørge for at ikke noen form for diskriminering forekommer. Disse to prinsippene er faktisk to sider av samme sak: Hver gang en kandidat ikke får stillingen hun eller han er den beste faglige søkeren for, er det et tilfelle av diskriminering. Diskriminering skader derfor ikke bare enkeltmennesker, men aller mest Universitetet selv, idet det mister de faglig beste kandidatene. På den måten risikerer vi også at Universitetet sakker faglig akterut i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Kollegiets vedtak gjør ingenting for å fremme disse to grunnleggende prinsippene, snarere tvert om. I stedet for å gå til rette med den uformelle skikken at andre kriterier går foran de faglige, utvider man i stedet den diskriminerende praksisen. Nå skal kjønn altså bli den avgjørende faktoren i ansettelsesprosessen. Universitetets kollegium gjør ingenting ved det det selv også innser er hovedproblemet, UiOs egen ansettelses- og rekrutteringskultur.

Likestillingsrådgiver ved UiO Lise Christensen påpeker helt korrekt til Universitas 15. mars at «Universitetets rekrutteringskultur [...] trenger behandling når man fortsetter i gamle spor og viderefører en påfallende mannsfavorisering». Men ingenting blir gjort for å rydde opp der problemet ligger, nemlig i Universitetets ansettelsesprosedyrer. Det er ansettelsesprosedyrene og den muligheten disse gir fagmiljøene til å reprodusere sin eksisterende ansettelsesstruktur, som har ført til at faglig best kvalifiserte kandidater er blitt forbigått.

For å få til den beste og mest rettferdige rekrutteringen, må man sørge for at ansettelses- og bedømmelseskomiteene vektlegger den faglige kompetansen - og denne alene. Det bør derfor være en selvfølge at komiteene består av personer som ikke er direkte involvert i den respektive faglige institusjonen der stillingen skal besettes. I så små og gjennomsiktige fagmiljøer som i Norge bør det faktisk være et krav om at det alltid er minst ett utenlandsk medlem av komiteen. I visse fagmiljøer der statistikken viser at kvinner har hatt spesielt vanskelig for å nå frem, kan man dessuten kreve et flertall av kvinner i ansettelseskomiteen. At ansettelsesprosessen i størst mulig grad er åpen for innsyn, er også en fordel.

Hvis fagmiljøet ønsker å sikre at en av deres egne skal få stillingen, vil dette ofte vises allerede i den avgrensningen som stillingsutlysningen presenterer. Det er derfor viktig at også utlysningsprosessen i større grad blir gjort mer uavhengig og åpen for innsyn. Dette gjelder også ved ansettelse i lengre vikariater som ofte leder til fast ansettelse.

Universitetet bør videre få en uavhengig ankeinstans der alle som føler seg diskriminert, ikke bare av kjønnsmessige årsaker, kan henvende seg. Denne ankeinstansen må også gis sanksjonsmyndighet, f.eks. ha lov til å forlange en ny ansettelses- eller bedømmelseskomité hvis den finner saksgangen kritikkverdig.

Vår anmeldelse av kollegiets vedtak om radikal kjønnskvotering er et initiativ for å få i gang en diskusjon som kan lede til reelle tiltak mot alle former for diskriminerende praksis ved Universitetet i Oslo. Vi forstår kollegiets gode intensjoner om å rette opp et skjevt ansettelsesmønster. Men man kan altså ikke rette opp gammel urett med ny urett.

Vi applauderer likevel kollegiets vilje til å forsøke å rette opp i gammel urettferdighet, og oppfordrer dem følgelig til å fortsette dette arbeidet. Det kan jo for eksempel gå inn for at alle stillingene ved UiO blir omgjort til åremålsstillinger, ikke ulikt praksisen for en del andre sentrale stillinger i Staten. Med en slik periodevis revurdering av alle stillinger vil også dagens ansatte få anledning til å fri seg fra tidligere diskriminerende praksis.