Diskusjonen som uteble

Det er snart ett år siden NATO grep inn med militærmakt i Kosovo-konflikten. Bombene har stilnet, men problemene er uløste. Forfatter Vigdis Hjorth og professor Arild Linneberg påpeker i denne kronikken at diskusjonen om "humanitær krigføring" generelt og krigen i Kosovo spesielt har gått høyt i så vel Danmark som Tyskland. Men i Norge synes alle å være enige om at vi gjorde rett - og at det i framtida er like rett å sende norske soldater til tilsvarende konflikter, som de deltakende selv knapt gjennomskuer.

Nyttårsaften var vi i Beograd. Det var ikke mange turister å se. Overalt ble vi møtt vennlig, men med forundring: Skal dere feire nyttår her? Hos den store stygge ulven? Vi trodde verden hadde glemt oss.

Det er ikke rart at folk i Serbia føler det slik. Først ble de gjort til syndebukk; de hadde skylden for konfliktene på Balkan. Så skulle de sone; vi bombet dem.

Det nærmer seg et år siden NATO og Norge gikk til krig mot Serbia, 24. mars i fjor. Siden den gang burde det vært tid for ettertanke. Så mye gikk galt.

72 timers bombing skulle være nok. NATO bombet i 78 døgn. Den etniske rensningen greide man ikke forhindre. Milosevic sitter fremdeles ved makten.

Hvordan kunne NATO-ledelsen ta så feil?

"Basene," sa KFOR-offiseren vi møtte i Budapest. "USA har lenge fått begrenset sin militære bevegelsesfrihet i Tyskland. Men nå har de etablert baser på Balkan, strategisk plassert mot aksen Beograd- Moskva."

Var det hensikten? Spørsmålene står i kø, men i Norge diskuteres de ikke. Vi gikk til krig uten diskusjon, vi deltok uten diskusjon, og etter krigen: hvor er selvransakelsen?

Alt i januar 1999 bestilte den danske regjering en redegjørelse fra Dansk Udenrigspolitisk institut om de rettslige og politiske aspekter ved "humanitær intervensjon". Nå foreligger rapporten: NATOs aksjon på Balkan var i strid med folkeretten. Man advarer mot slik inngripen, fra hvem det måtte være, i fremtiden.

Admiral James Ellis, kommandør for NATO-styrkene i Sør-Europa, sier til Der Spiegel nr. 2/2000 at NATOs operasjon var "fullstendig feilslått".

Forsvarsminister Eldbjørg Løwer derimot mener aksjonen var vellykket. Statssekretær i UD, Janne Haaland Matlary, skrev i Dagbladet 21.12.1999 om nødvendigheten av denne type krigføring, i "menneskerettighetenes navn".

Både Human Rights Watch og FN anklager NATO for at de under krigen satte sannheten til side for å få støtte i opinionen. Filmen som viste hvordan en bombe traff et persontog i ferd med å krysse en bro, ble manipulert så det skulle se ut som et uhell.

En bekymret tysk forsvarsminister, Rudolph Scharping, sto under bombingens første fase frem på fjernsyn og sa at påstandene om serbiske konsentrasjonsleirer i Kosovo måtte tas alvorlig. Hundre og tjue tusen kosovoalbanere skulle være internert. Ryktene viste seg snart å være grunnløse, kunne vi lese på bortgjemt plass i avisen.

I en Amnesty-rapport heter det at "samtlige parter i den Jugoslaviske konflikt har krenket de internasjonale menneskerettigheter". Men i vestlige medier ble serberne ensidig fordømt. Serbernes fremferd i Kosovo ble sammenlignet med Holocaust og folkemordene i Rwanda, der millioner av mennesker ble myrdet. Den spanske patologen som leder kommisjonen som gransker massegravene i Kosovo, sier til Der Spiegel Nr. 3/2000 at antall døde ikke vil overstige to tusen fem hundre. Det er to tusen fem hundre for mye. Men NATOs bombing drepte fem hundre sivile, og hvor mange som vil dø på sikt som følge av den ødelagte infrastrukturen, sammenbruddet i det økologiske systemet, sanksjonene, kommer vi aldri til å få vite.

I en meningsmåling sa 64 prosent av Serbias befolkning ja til parolen "Fred for enhver pris". I 1997 demonstrerte mer enn en halv million serbere mot regimet og krigen. At denne store opposisjonen var imot NATOs inngripen ble også fortiet.

Mange - deriblant et nærmest samlet Storting - så ut til å stole på den informasjonen NATOs talsmenn ga, satte seg ikke inn i forutsetningene for krigene på Balkan eller i det som utløste bombingen: sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene.

"Aldri mer Srebrenica," skriver Erik Solheim i boka Nærmere, som et argument for NATOs militæraksjon i Kosovo. At bosniske serbere foretok systematiske henrettelser i Srebrenica er dokumentert. Men erfaringene fra Srebrenica kan ikke overføres til Kosovo, konflikten der er en annen. "Aldri mer Srebrenica" er dessuten et gammelt serbisk slagord. I 1941- 42 ble 760000 serbere myrdet av den kroatiske fascistbevegelsen Ustasja som erklærte Kroatia som egen nasjonalstat. Da Kroatia i 1991 erklærte seg uavhengig, skjedde det med gamle og nye nasjonalister som sentrale aktører og finansiert bl.a. av Ustasja-grupper i utlandet. Serberne fryktet at historien skulle gjenta seg; Tyskland anerkjente det nye Kroatia 6. april 1991, på 50-årsdagen for Nazi-Tysklands anerkjennelse av Kroatia i 1941.

Balkan-eksperter advarte: det ville føre til krig. I 1995 gjennomførte kroatene "Operasjon storm": den mest omfattende etniske rensning på Balkan siden andre verdenskrig: En halv million serbere måtte flykte fra Krajina i Kroatia. Vesten rørte ikke en finger.

Grusomheter er begått av alle parter, og krigshistorien er levende hos dem alle. Konfliktlinjene er etniske, religiøse, geografiske, økonomiske. I et område med så komplisert befolkningsstruktur som i det tidligere Jugoslavia, får krigen uoverskuelige konsekvenser i lokalsamfunnene. I noen landsbyer var serberne i flertall og drev albanerne på flukt, i andre landsbyer var det omvendt. De fordrevne på begge sider slo seg sammen i militære enheter og sloss i fjellene. Unge gutter som av forskjellige grunner ikke var hjemme da krigen brøt ut, men i landsbyer der "de andre" var i flertall, ble tvunget til å slutte seg til lokale væpnede grupper, uavhengig av etnisk tilhørighet. Slik kunne de komme til å slåss, bror mot bror og sønn mot far ved en av de mange frontlinjene. Tilfeldighetene avgjorde. "Tror dere at dere forstår det, vi forstår det jo ikke selv," sa den serbiske unggutten.

Konfliktbildet er komplisert. Men når det gjelder Kosovo, er det klart at både serbere og kosovoalbanere har legitime interesser i provinsen. Så sent som i januar 1999 gjentok Carl Bildt at begge sider måtte utsettes for press om man ville oppnå en forhandlingsløsning. Det skjedde ikke. Den svenske spesialisten på multietniske studier, Kjell Magnusson, skriver i boka Rambouilletavtalet at det serberne ble presentert for i Rambouillet, mer lignet en "okkupasjonstrussel enn et fredsforslag".

Da detaljene ble kjent i den tyske Forbundsdagen, vakte det storm. Det gjorde det ikke i Norge. Her har det som var krigens utløsende faktor så å si ikke vært diskutert. Og ikke det faktum at NATO grep inn på den partens side som har et uavhengig Kosovo som mål.

I NATOs nye strategikonsept kan vi lese at alliansen også i fremtiden skal kunne gripe inn militært "hvor og når nødvendig". Dette godtas uten forbehold av den norske regjering og det norske Storting.

Norske soldater vil i fremtiden måtte delta i konflikter de ikke har forutsetninger for å forstå, i land de ikke kjenner. Det dreier seg ikke lenger om å forsvare sine kvinner og barn, sitt fedreland, men å gripe inn i krisesituasjoner forårsaket av bl.a. etniske og religiøse stridigheter, feilslåtte reformforsøk, organisert kriminalitet og avbrytelser i flyten av livsviktige ressurser for NATO-landene.

De siste dagene har vi sett bilder fra brua i Mitrovica i Kosovo. Der står serbere mot albanere mer hatefulle enn noen gang. NATOs kostbare krigføring har ikke bidratt til å løse konflikten, men til å skjerpe den. Dette viser hvor galt det kan gå når NATO vil operere som verdenspoliti, slik det nye konsept åpner opp for.

Når skal norske politikere begynne å diskutere det?

Vigdis Hjorth er forfatter og Arild Linneberg er professor i litteraturvitenskap.