Disse bøkene har alt en klassiker trenger

Oppfølger til makaber og populær barnebok.

MØRK KOMEDIE: Scene fra havbunnen, der et kriminalmysterium er under opprulling. Hvem har stjålet hatten?
MØRK KOMEDIE: Scene fra havbunnen, der et kriminalmysterium er under opprulling. Hvem har stjålet hatten?Vis mer

ANMELDELSE: Kanadiske Jon Klassens «Jeg vil ha tilbake hatten min», var et bildebokhøydepunkt i 2011. Boka, som ble kåret til en av årets beste i New York Times, følger en bjørn som blir frastjålet hatten.

I klassisk stil spør han alle han møter om de har sett den. Så kommer tvisten. Tradisjon og mørk komedie smelter sammen.

I Klassens nye fortelling, «Dette er ikke min hatt», er hatteforsvinning igjen tema. Men perspektivet er nytt. Denne gangen er ikke hovedpersonen den bestjålne. Derimot en langfingret, liten fisk.

Underspilt
Klassens uttrykk er minimalistisk og stilrent. Han bruker jordfarger mot sort bakgrunn, og gjentar de samme formene gjennom boka: Veldig stor fisk, veldig liten fisk, havplanter. Han har brukt pensel og dekkende vannfarger, og justert elementene digitalt.

Den lille fisken er fortelleren. Han stjeler den store og sovende fiskens bowlerhatt. Og siden den passer perfekt, er vel alt i skjønneste orden? Det dilemmaet kan leseren tenke på, mens hun følger tyvens tankerekke der han svømmer, skammelig selvtilfreds, av gårde.

Etisk dilemma
Hva den store fisken tenker, da den våkner, uttrykkes ikke med ett ord. Her går Klassen for deadpan-komikk; den store fortrekker ikke en mine. Øynene sier imidlertid alt. Det er et mirakel. Vi skjønner akkurat hva offeret tenker. Han er ikke blid.

Disse bøkene har alt en klassiker trenger

Boka har flere nivåer. Her er et etisk dilemma, et spennende tyv- og forfølgerplot, morsomme illustrasjoner. Ytterligere to sjakktrekk fra forfatteren plasserer boka i øverste sjikt av barnebøker.

Begge hattebøkene handler om gjenkjennelige følelser. I «Jeg vil ha tilbake hatten min» er skyldfølelse i søkelyset. Når bjørnen, etter å ha fått tilbake hatten, får spørsmål om han har sett haren som stjal den, svarer han: «Nei, hvorfor spør du meg? Jeg har ikke sett ham. Jeg har ikke sett noen hare noe sted. Jeg ville ikke spist en hare.» Hm.

Festlige feilslutninger
I årets bok er det selvrettferdighet og rasjonalisering som belyses. «Den var for liten for ham uansett,» tenker tyven om hatten og svømmer videre.

Sjakktrekk nummer to gjør Klassens bok ekstra vittig: Det er full krasj mellom den verbale og visuelle fortellingen.  Etter at hatten er stjålet tenker den lille fisken om den store fisken: «Han vil sikkert ikke våkne på lenge.» Bildet under viser den store fisken, lys våken. «Og selv om han våkner, vil han helt sikkert ikke merke at den er borte.» Bildet viser at det første den store fisken registrerer, er at hatten er vekk.

Makaber?
Fortellingen og forfølgelsen er spennende. «Ingen vil noensinne finne meg,» tenker den lille idet den store er rett bak. Det lover ikke godt, men Klassen er for lur til å gi oss en lukket, avklart slutt. Faktisk ser vi ikke det avgjørende øyeblikket i det hele tatt. Møtet mellom de to skjer bak havplanter.

At Klassen snyter oss for dette møtet — som til overmål er potensielt makabert — er nesten skandaløst, men åpner opp for interessante samtaler mellom liten og stor leser.

«Dette er ikke min hatt» er en tørrvittig komedie av klasse: Hatten av for Klassen.