KREVENDE: Rita (Pia Tjelta) vil ikke at noen skal stå mellom henne og ektemannen Alfred (Kåre Conradi), mens han søker seg til fortroligheten i mer kjønnsløse familierelasjoner. Begge krever mer enn de kan få. Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret.
KREVENDE: Rita (Pia Tjelta) vil ikke at noen skal stå mellom henne og ektemannen Alfred (Kåre Conradi), mens han søker seg til fortroligheten i mer kjønnsløse familierelasjoner. Begge krever mer enn de kan få. Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret.Vis mer

Kravstor kjærlighet på scenen

Disse to teaterstykkene viser hvorfor kjærester ikke må vite alt om hverandre

Nei, det er nok ingen god idé å kunne kjærestens mobilkode.

Kommentar

Forelskede folk vil ha andre, men kan de dem, sånn uten videre? Psykolog Frode Thuen ser ut til å gjøre seg til talsmann for en tettere symbiose enn de fleste ville oppleve som helsebringende når han mener at det kan være en god idé at to mennesker i et parforhold har tilgang til hverandres mobiltelefoner. Samtidig som Thuen kommer med dette utspillet, til tydelige protester, spilles to teaterstykker på norske scener som tar opp det problematiske i kjærlighet som blir for eiesyk.

På Nationaltheatret går Henrik Ibsens «Lille Eyolf». Pia Tjelta og Kåre Conradi spiller ekteparet Rita og Alfred Allmers, som en gang var så erotisk oppslukt av hverandre at de ikke passet på den lille sønnen sin, som falt ned av stuebordet og ble kvestet for livet. Ulykken ligger som en dis mellom dem. Den seksuelt kravstore Rita føler seg forsmådd og freser over enhver som står mellom henne og ektemannen, også sin egen sønn. Alfred fremstår som mer umoden, en som frykter Ritas kroppslighet like mye som han tiltrekkes av den, og foretrekker den kjønnsløse fortroligheten med sønnen og søsteren. Men også Alfreds omsorg er egoistisk: Han er mer opptatt av at de andre skal gi hans eget liv innhold, enn at de skal finne mål og mening i sitt eget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Lille Eyolf» handler om så mangt, men også om den nærheten som strever med å håndtere friksjon og rusk, varierende intensitet og omsorg som må deles på flere, det vil si det som kjennetegner relasjoner i hverdagen. Det henger en eim av katastrofe i luften fra første linje.

Mens «Lille Eyolf» holder stand i Oslo er Oslo Nye Teaters og POS Theatre Companys oppsetning av «Closer» på reise rundt i landet. Patrick Marbers tette, lille skuespill fra 1997 handler om to menn (Nicolai Cleve Broch og Anders Danielsen Lie) og to kvinner (Andrea Bræin Hovig og Ester Marie Grenersen), der hver av de to mennene tiltrekkes av begge kvinnene, og vice versa. De går ut og inn av ulike parkonstellasjoner, der makt og avmakt står sentralt.

Den som blir forlatt til fordel for en annen, trenger en oppreisning de bare synes de kan få ved å erobre kjærestetyvens forrige partner; en mann halvt bønnfaller, halvt presser ekskjæresten til å ligge med ham, fordi han vet det er det eneste hennes nye flamme ikke vil tåle. Men nettopp i besettelsen av den andre, som blir desto mer altoppslukende fordi den andre er opptatt eller ambivalent, ligger faren for tunnelsyn.

Den som er forelsket på den måten, ser ikke egentlig personen de er forelsket i. De har hengt seg opp i én side ved den andre: Vil hun også ha meg, eller har hun i hemmelighet lyst på en annen; den forrige kjæresten, den neste? Ingen skal ha tilgang til alle rom i kjæresten. Og for stor opptatthet av hva som måtte befinne seg der, gjør at alt det andre ved partneren blir mindre betydningsfullt. Denne kjærligheten gjør blind. Og når følelsene roer seg, blir hovedpersonene overrasket over hva som faktisk bor i de andre.

Verken «Lille Eyolf» eller «Closer» kan reduseres til rene budskap. Men de bærer i seg en bevissthet om at ingen kan tilhøre bare én person, eller kreve full oversikt over en annens liv. De er skrevet i tiden før smarttelefoner, men i disse universene er det vanskelig å se at det ville ført noe godt med seg å kjenne en annen kode enn sin egen.