PÅ TIDE Å SLÅ TILBAKE: «Å slenge dritt til gamlingene er i særdeleshet enkelt. Ingen av oss har innflytelse, og ikke engang vår største organisasjon har anseelse nok til å få forhandle med politikere eller byråkrater,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Fotolia / NTB Scanpix
PÅ TIDE Å SLÅ TILBAKE: «Å slenge dritt til gamlingene er i særdeleshet enkelt. Ingen av oss har innflytelse, og ikke engang vår største organisasjon har anseelse nok til å få forhandle med politikere eller byråkrater,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Fotolia / NTB ScanpixVis mer

Disse ungdomspolitikerne har knapt nok stiftet bekjentskap med virkelighetens verden

«Ungene» burde i det minste ha lært litt anstendig respekt for de generasjonene som bygde landet Norge.

Meninger

I konkurransen om hvilke land som er best å bli gammel i, her i verden, har Norge havnet på andreplass. Vi ble altså for en gangs skyld ikke best.

Nå er det jo riktignok slik da at pensjonister ikke har noen klare rettigheter her i landet, vi har jo mistet all forhandlingsrett med våre styrende organer. Men det betyr vel ikke noe, for både politikere og byråkrater, og ikke minst ungdomspolitikerne, vet jo best hvordan vi pensjonister bør ha det. Vi gamlingene er i ordets rette forstand diskvalifisert.

Nå finnes det riktignok i den sittende regjering en statssekretær - som er godt over 70 år, nemlig fru Astrid Nøklebye Heiberg. Det betyr vel at de eldre absolutt blir hørt og forstått, også i de styrende organer. Selvsagt betyr det det. Fru Nøkleby Heiberg har jo tilhørt eliten hele sitt liv, er profilert Høyre-politiker gjennom mange år, og er selvsagt dermed absolutt representativ for pensjonister flest her i landet. Ja, like representativ som den eldrerepresentanten som fikk delta i «Debatten» på NRK1 for ei tid siden.

Debattprogrammet tok opp «Pensjonsproblematikken», og de fleste deltakerne var ungdomspolitikere. Eldrerepresentanten var fru Ingeborg Moræus Hanssen, en profilert og kjent kulturpersonlighet. Hun er også fra den ypperste elite, og er vel dermed absolutt representativ for pensjonister flest. Ungdomspolitikerne proklamerte ganske unisont at «pensjonistene er noen grådige gamlinger som grafser til seg fra ungdommenes sparebøsse, pensjonsfondet». Og de fikk full støtte for dette synet, av Moræus Hanssen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At en slik graverende frekkhet og mangel på respekt for den eldre generasjon har fått passere, og attpåtil fikk full støtte av Moræus Hanssen, er horribelt.

Disse ungdomspolitikerne, - ledere for diverse ungdomspartier, har knapt nok stiftet bekjentskap med virkelighetens verden - det arbeidslivet som bl.a. skaffer økonomien til nasjonen Norge. Disse «ungene» burde i det minste ha lært litt anstendig respekt for de generasjonene som bygde landet Norge, fra et av Europas fattigste, gjennom krig og konflikter til det velstandssamfunnet som Norge er i dag.

Selv ble jeg født inn i et krigsherjet og utfattig land. Men min foreldregenerasjon hadde vunnet friheten og freden, og det var den arven de hadde og overføre til oss. Der fantes ikke noe pengefond. Tvert imot, da jeg var «voksen» nok (15 år) til å gå ut i arbeidslivet, så var Norge en «gjeldsslave», med enorm utenlandsgjeld. Likevel følte jeg da, og har følt hele livet, en enorm respekt for at min foreldregenerasjon skjenket min generasjon et fritt land, et fredens land hvor vi kunne utvikle oss selv på egne premisser.

Omtrent samtidig som jeg ble født, fødtes blant annet de studentene som skulle komme til å gi hele min generasjon navnet «SEKSTIÅTTERNE». Navnet kom til å henge ved denne generasjonen på grunn av studentopprøret ved Sorbonne-universitetet i 1968. De studentene som sto bak dette opprøret (et opprør som satte sitt preg på ettertiden) var på ingen måte representative for flertallet i vår generasjon. De var privilegerte sosietetsungdommer. Men studentene ble da som nå regnet som eliten. Og eliten må man jo høre på,

Dessverre er det slik at de fleste journalister også kommer fra disse studentmiljøene, og da er det naturlig at studentmiljøenes «åndslivsforståelse» også blir representativ i dagspressen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har fått norsk samfunnslivsproblematikk omtrent i vranghalsen, - etter hvert. Som nevnt begynte jeg i arbeidslivet da jeg var bare 15 år gammel. Den utdannelsen jeg etter hvert skaffet meg, var i hovedsak finansiert av egen pengebok, mesteparten som studier ved siden av full jobb. Allerede som 20-åring ble jeg aktiv i lokalpolitikk og organisasjonsliv, og var det helt til jeg «møtte veggen» da jeg plutselig ble enkemann.

Min kone ble brått revet bort bare 61 år gammel. Hun hadde også vært i arbeid fra hun var 15 år, men hun fikk jo aldri «grafset» noe til seg fra disse ungenes sparebøsse. Jeg hadde vært aktiv i politikk og organisasjonsliv i over 40 år. Jeg holdt ennå ut arbeidslivet i fire år til, men da var det stopp, etter 50 år som yrkesaktiv.

I løpet av de årene jeg hadde vært med i arbeidslivet, ble Norge utviklet fra «gjeldsslave» til verdens rikeste nasjon. Og så får bråkjekke «unger» stå frem i media og beskylde meg og min generasjon for at vi «raner deres sparebøsse». Hvor mye har disse «ungene» lagt i «sparebøssa»? Og hvor mye kommer de samme ungene til å legge i den i løpet av sitt liv? Hadde jeg som ungdom gått ut i arbeidslivet med en slik holdning som disse ungdomspolitikerne presenterer, hadde nok mitt møte med hverdagen blitt svært så tøff. Disse «eliteungene» kan fremstå slik i dag fordi det etter hvert er blitt helt legalt å være hovmodig drittslenger i samfunnsdebatten. Å slenge dritt til gamlingene er i særdeleshet enkelt. Ingen av oss har innflytelse, og ikke engang vår største organisasjon har anseelse nok til å få forhandle med politikere eller byråkrater.

Men hva er det jeg klager for da? Vi lever jo i verdens nest beste land å bli gammel i?

Nei, jeg klager ikke, jeg bare konstaterer at slik er fakta. Men man kan selvsagt finne motargumenter mot alt som fremkommer av fakta, - dersom man leter mer etter motargumenter enn fakta.

Imidlertid: Vi pensjonister merker hverdagens hardhet, vi kjenner til botilbudene for de svakest stilte pensjonistene. Vi har erfart politikernes svik mot egen foreldregenerasjon. Og mange av oss ser med forbauselse på hvordan samfunnets idealer viskes ut og forandres til det ugjenkjennelige. Hvordan maktbegjær og higen etter posisjoner blir glorifisert. Hvordan pengebegjæret er blitt ledetråd. Og penger er eneste verdimål og parameter for alt i vårt samfunn, også for menneskers egenverdi. JEG VIL SPY!

Men ellers har jeg det bare bra...

Lik Dagbladet Meninger på Facebook