EU-valget foregår i samtlige EU-land denne uken. 751 seter skal fornyes i EU-parlamentet som ligger i Strasbourg. I Frankrike finner valget sted på søndag. 79 representanter skal velges.
er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.
Siste publiserte innlegg
Selv om valgutfallet er viktig i alle land, er sluttresultatet i Frankrike kanskje viktigere, der kampen mellom EU-motstandere og EU-tilhengere går for fullt og lederen for et pro-EU syn, president Emmanuel Macron, står i fare for å tape. Skjer det, kan det få følger for Frankrike og EU.
Valget vekker tradisjonelt lite interesse blant franskmenn. De skiller seg ikke spesielt fra andre europeere. I år forventes valgdeltagelsen å ligge på noe under 45%. Den lave interessen reiser spørsmålet om valgets legitimitet. Sviktende oppslutning skyldes at altfor mange velgere ikke skjønner hva EU-parlamentet betyr for deres hverdag.
De får ikke hjelp av franske medier som ofte ikke dekker EU utenom perioden like før et EU-valg. Velgernes uteblivelse er også en følge av et halvt år med «De gule vestenes» krise, som økte gapet mellom en desillusjonert opinion og den politiske eliten.
Mistilliten ovenfor politikerne har ikke gitt seg og preger valgkampen. Velgerne må i tillegg navigere mellom 34 valglister, samtidig som medier og meningsmålinger allerede har redusert valget til å bli et returoppgjør mellom Le Pen og Macron.
Man står derfor foran et paradoks. På den ene siden har franskmenn aldri hatt et så bredt spektrum av programmer å velge mellom. Det burde betrygge skeptikerne som nok en gang varslet om demokratiets død i Revolusjonens opphavsland. På den andre siden kan det fryktes at et slikt tilbud likevel ikke makter å påvirke velgernes likegyldighet. Det kan dermed spørres om ikke franskmennene - i likhet med andre europeere og kanskje Vesten i sin helhet -, har blitt lei av det representative demokratiet, med alt dette innebærer for fremtiden.
Programmessig er nyansene mellom valglistene ikke lett å begripe for velgerne. Alle «seriøse» lister deler minst tre kjennetegn. For det første er alle sammen øko-kompatible. Enten de er blitt miljøfrelst ved siste liten eller fokuserer på miljø av taktisk hensyn, har alle et program som lover med hånd på hjertet å ta tak i miljøutfordringene. Ofte er det gjort ut fra et rent nasjonalt ståsted og ikke fra hva man virkelig kan få til i EU-sammenheng.
Videre har alle lister blitt proteksjonistiske. Enten de prioriterer nasjonalt (Nasjonal Samlings «lokalisme») eller europeisk (Macrons «europeiske suverenisme»), lover alle fra det radikale venstre til det radikale høyre - inkludert sentrum -, at de vil beskytte franske borgere mot urettferdig intern og ekstern konkurranse og at de vil ta et oppgjør med ultraliberalismens mørke sider.
Til slutt fremfører alle lister en kritikk av måten dagens EU fungerer på. Man kan skille dem i tre hoved kategorier. EU-entusiastene er de som vil endre Unionen via endringer i dagens traktater (Macrons liste «Gjenfødelse»).
EU-skeptikerne vil fortsatt endre EU innenfra, men ved å vrake dagens traktater eller velge å ikke respektere dem (Marines Le pens Nasjonal Samling og Jean-Luc Mélenchons ukuelige Frankrike). Til slutt vil EU-fiendtlige frigjøre Frankrike fra sine lenker gjennom Frexit.
Mange av forslagene er lite troverdige hvis de skal overføres på EU-nivå fordi de ikke vil få støtte av andre land eller fordi at de i praksis vil bety at EU må legges ned. Derimot er det færre partier enn tidligere som ønsker en Frexit. Vi kan takke britene for det.
Årets EU-valg er det første nasjonale valg i Frankrike siden president- og parlamentsvalget i 2017. Det er også det eneste nasjonale valg før kommunevalget i 2020. Det kommer nøyaktig to år etter Macrons maktovertakelse. Valgresultatet vil derfor tolkes som den aller første testen for Macrons oppslutning halvveis i mandatperioden og syv måneder etter at De gule vestenes krise startet.
Det vil også gi en indikasjon på Macrons mulighet for gjenvalg i 2022. Hans popularitet ble sterkt svekket i løpet av det siste året, noe som gir valgalliansen dominert av hans parti, Republikken fremad!, et vanskelig utgangspunkt for å vinne. Avslutningen av den landsdekkende debatten som pågikk fra januar til april 2019 og tiltakene som ble kunngjort etter det for å roe ned den sosiale misnøyen har så langt ikke klart å snu trenden.
Mange velgere betrakter EU-valget som en folkeavstemning for eller mot regjeringens politikk og presidenten. I tillegg vekker ikke valgkampen til Macrons liste begeistring. Toppkandidaten Nathalie Loiseau sliter med å formidle programmet, til tross for en reell EU-kompetanse som vil være nyttig i EU-parlamentet.
Det tvinger Macron til å kaste seg ut i valgkampen og til å gjøre den til et personlig oppgjør mellom ham og Marine Le Pen. En slik taktikk fungerte i 2017 fordi Nasjonal Fronts useriøsitet vekket frykt hos et flertall av velgerne.
To år senere er det et risikabelt prosjekt. En betydelig andel av opinionen bærer nag mot Macron, samtidig som Nasjonal Samling kvittet seg opportunistisk med to punkter som skremte velgerne: utmeldelsen av EU og av eurosonen. Personifiseringen av valget - som ønskes av Macron og Le Pen -, legitimerer Nasjonal Samling som eneste reelt alternativ til Macron og kveler andre stemmer.
Det kan koste dyrt om noen år. En ting kan være at det er for mange lister. En annen er at det politiske tilbudet innskrenkes til to ytterpunkter. Mangfoldet i debatten uteblir.
Macron og hans EU-syn er blitt levende skyteskiver. I Frankrike står han og hans allierte fra sentrum alene. Det radikale venstre- og høyre angriper ham for hans økonomiske liberalisme og hans lederskap. Høyreradikale beskylder ham i tillegg for å føre en politisk liberalisme som undergraver fransk identitet og kultur.
Valgutfallet har egentlig lite å si for EU-parlamentet. Skulle Republikken Frankrike Fremad! bli slått av Nasjonal samling, vil fortsatt mange av dens kandidater få mandat i Strasbourg.
Den symbolske betydningen er derimot viktigere. En seier for Nasjonal Samling vil lamme planlagte reformer på hjemmebane og vil svekke Macrons evne til å lede andre EU-land ytterligere.
Macrons fremstilling av årets EU-valg som et skjebnesvangert valg mellom liv og død kan virke overdramatisert. Samtidig er den ikke så irrelevant. Høyreradikale ledere som Le Pen, Wilders, Salvini og Orbán pekte ut Macrons EU som hovedfiende. For første gang kan de være i stand til å få en tyngde i EU-parlamentet som vil gjøre det mulig for dem å lamme EU-systemet.
De kan regne med forståelse eller støtte fra aktører på begge sider av Atlanterhavet og lengre unna som ønsker EU bort.
Det er likevel et paradoks. Macrons overordnede mål for EU-valget er å danne en ny sentrumsliberal gruppe i EU-parlamentet som vil veie tungt mot kristendemokratene og sosialistene. Til det trenger han at motstandere som hater ham og hans EU-visjon, men som samtidig kan gi ham en slik vippeposisjon, selv gjør et brakvalg.
Lyst til å diskutere?
