MIRAKELKVINNE: Amerikanske Joyce Carol Oates har vært fast kandidat til Nobelprisen i litteratur i tretti år. I Norge er hun nok mest kjent for boka «Blond», om Marilyn Monroe. Foto: Scanpix
MIRAKELKVINNE: Amerikanske Joyce Carol Oates har vært fast kandidat til Nobelprisen i litteratur i tretti år. I Norge er hun nok mest kjent for boka «Blond», om Marilyn Monroe. Foto: ScanpixVis mer

Dissekerer enketilværelsen med en kirurgs presisjon

Hvert ord ladet med sorg.

ANMELDELSE: «Men ekteskapet har gjort livet mitt stabilt. Ray er et fantastisk menneske, hvis dybder ikke er umiddelbart synlige. Tanken på å miste ham fyller meg ikke med uro eller frykt. Den er for stor, en utenkelig tanke. Som slutten på universet, utsettelsen av tiden, utenkelig.»

Dette skrev Joyce Carol Oates i dagboka si i 1977 («Journals 1973-1982»).

21 år seinere, 18. februar 2008, skjer det utenkelige. Oates ektemann gjennom førtisju år og tjuefem dager dør av komplikasjoner etter lungebetennelse.

Nobelpriskandidat «Jeg er sønderknust», skriver Oates, som kalles amerikansk litteraturs mirakelkvinne. Hun har siden debuten i 1963 skrevet 130 bøker; romaner, essaysamlinger, dokumentarbøker, diktsamlinger, skuespill og noveller.

Hun holder et sjeldent høyt tempo koblet med en sjelden høy kvalitet, og har de siste tretti år vært fast kandidat til Nobelprisen.

Denne boka på nærmere 500 sider er skrevet som en slags dagbok, og dekker et år fra uka før Ray døde. Hvert ord er ladet av blytung sorg, der sovetabletter og muligheten for selvmord er eneste trøst.

Først etter halvannet år klarer hun å slette Rays stemme på telefonsvareren:

Dissekerer enketilværelsen med en kirurgs presisjon

«Hvor mange enker har tatt slike poengløse telefoner - slått nummeret hjem til seg selv; hvor mange enker har lyttet til sin døde manns stemme. Igjen - og igjen. Som du også kommer til å gjøre, en dag. Hvis det er deg som blir den etterlatte.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trøsten i selvmordet Det handler på en måte om Joyce og Ray, men blir kanskje mer generelle refleksjoner om døden, om selvmord, om sorg og tap. Og enketilværelsen, som hun i kursiv objektiverer og dissekerer med sin distinkte, tørre, skarpe presisjon.

Enka som lever «posthumt blant levende». Enka som er rasende: På sykehuset der han døde, på mannen som forlot henne, på lykkelige par, på de velmente kondolansehilsener som strømmer på.

Søppel, kaller hun det.

Boka avdekker et nesten mistenkelig harmonisk og nært ekteskap. De hadde ingen barn - selvvalgt, antyder hun i en bisetning. De snakket med hverandre hver dag og hadde sjelden vært borte fra hverandre mer enn en natt.

Desto mer selsomt er det at Ray aldri skal ha lest bøkene hennes, og de to aldri delte bekymringene sine med den andre. Av omsorg, skriver Oates, men var det så enkelt?

«Det som er skremmende er at jeg kanskje aldri kjente ham. På en eller annen vesentlig måte kjente jeg ikke mannen min», forteller hun mot slutten, der vi får et visst innblikk i hva han kan ha skjult for henne disse åra.

Blottet for privatliv Oates har en nesten forunderlig tilknappethet i denne boka, som på en måte er personlig, men der du hele tiden har følelsen av at hun holder noe tilbake.

Men så er det kanskje sånn da, at visse forfattere skriver sitt liv, mens andre formulerer det livet de ikke lever. Oates synes å tilhøre siste kategori.

Boka er blottet for privatliv, avsløringer, utroskap, hat og hevn. Dramatikken, selve livet hennes, synes å ha ligget i forfatterskapet.

Dette problematiserer hun ikke, elegant og arrogant nok, men påpeker det i en passasje.

«Det er en kjensgjerning at Ray var den første mannen for meg, den siste mannen, den eneste mannen... Trass i mitt rykte som forfatter, har mitt privatliv vært like behersket og pyntelig som tapeter fra Laura Ashley».