Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dissidentene i øst

I STRIDEN OM

en Knut Hamsun kan kalles dissident, bør det minnes om at mange glemte begrepet under den kalde krigen. Atomtrusselen skygget for klarsynet i fredsbevegelsen.

For en livstid siden rettet en ekte dissident en formaning til venstresiden i norsk politikk. 30. november 1983 så Praha-vårens utenriksminister i Tsjekkoslovakia 1968, Jiri Hajek, seg nødt til å forklare norsk venstreside hva en dissident var. For 21 år siden formante tsjekkeren på sitt norsk som Trygve Bratteli hadde lært ham i tysk konsentrasjonsleir, at fredsbevegelsen i øst ikke var fri som den var i vest. Mannen som hadde stått på FNs talerstol midt under den sovjetledete invasjonen 21. august 1968 og ropt om hjelp for sitt land, smuglet sin advarsel til Dagbladet under overskriften «Fredskamp i øst og vest».

Dissidenten i Praha mente norsk fredsbevegelse kunne virke overdrevent ensidig. For i vest fikk folk spontant engasjere seg, mens det var et statsanliggende i øst. Hajek skrev: «Mange i vest er klar over at ved siden de offisielle fredsgrupper i øst eksisterer det det vi vanligvis kaller 'dissidenter'». Så forklarte Jiri Hajek gjennom Dagbladet at han trakk sirkelen videre til også å omfatte kampen for de liberale menneskerettigheter. Hajek avsluttet slik: «Derfor bør de vestlige fredsgruppene insistere på sin rett til å føre en dialog og samarbeide på fritt grunnlag også med disse såkalte dissident-bevegelsene.»

DET SKJEDDE IKKE

året før da de nordiske fredskvinnenes fredsmarsj gikk gjennom Sovjetunionen. Marsjen fokuserte nokså ensidig på amerikanske atomvåpen. Samarbeidspartnerne på sovjetisk side var til dels reinspika neostalinister som Pravda-kommentatoren Jurij Sjukov. Byråkratene i den sovjetiske fredskomiteen hadde leiligheter i sentralkomite-apparatets komplekser for luksus-leiligheter, som Tair Tairov og Grigorij Lokshìn. Fredskvinnene så det. Men det generte dem lite. De godtok de sovjetiske valg av møtesteder. Det bidro til å tilsløre stalinismens forbrytelser. Det ble fredsmøte i Khatùn; ett blant mange steder hvor tyskerne massakrerte sovjetborgere. Men da Fredsmarsjen kom til Smolensk, dro den ikke til Katyn, der KGB selv hadde massakrert minst 4500 polske krigsfanger i mai 1940. Historien var så fortiet at dokument-bevisene først ble funnet i Mikhail Gorbatsjovs safe i Kreml 25. desember 1991.

Journalister som Pål T. Jørgensen fra Dagbladet, Vibeke Sperling fra danske Information og undertegnede dro til Katyn i 1982, og fokuserte på at det bevisst ble spekulert i navnelikheten mellom Khatùn og Katyn for å tilsløre historien. Så ble vi anklaget i sovjetisk presse for å drive med «Goebbels-journalistikk». Fredsmarsjens initiativtakere tiet. Flere hørte hjemme på norsk venstreside. Den gamle SF'eren Hartvig Sætra bar ved til det sovjetiske kritikkerbålet mot våre forsøk på å drive med fri journalistikk i et ufritt land.

UFRIHET I ØST

er stikkordet fra moderne historie for det å være dissident. På russisk brukte man egentlig uttrykket annerledes tenkende . Men for få i vest behersket russisk til at ordet inakomysljashikhsja slo gjennom, så dissident ble stående. En annerledes tenkende var historisk medlemmer av det etablerte, som brøt med offisiell tenkning. Praha produserte de mest avanserte, litt kjedelige dissidentene, Moskva de mest dramatiske. Men husk at selve ideologen bak Prahavårens «sosialisme med det menneskelige ansikt», Professor Zdenek Mlynar, hadde delt rom med jusstudent Mikhail Gorbatsjov under fem lange studieår som de hadde sammen i Moskva.

I sovjetisk sammenheng ble litteratur-forskerne Julij Daniel og Andrej Sinjavskij de første verdensberømte dissidenter under straffesaken mot dem i 1966. Siden tok mer etablerte autoriteter bladet fra munnen: General Pjotr Grigorenko kjempet for Krim-tatarene, Roy Medvedev kvestet forkvaklingen av marxismen, for ikke å snakke om mannen bak den sovjetiske atom- og hydrogenbomben, vinneren av Nobels Fredspris, Andrej Sakharov!

MANGE, MANGE ANDRE

kunne nevnes. Deres fellesnevner var kampen mot den personlige ufrihet i det totalitære samfunn som sovjet-systemet hadde skapt både hjemme, og i Øst-Europa etter 1945. Systemet som de facto var bygd opp av Josef Stalin, varte fra 1917 til 1991. Til sammenligning varte det nazistiske styret til Adolf Hitler «bare» i 13 år, fra 1932 til 1945. En praktisk forskjell mellom et totalitært og et autoritært system er slik: Det autoritære kontrollerer hva du gjør, sier og skriver; det totalitære har i tillegg ambisjon om å kontrollere hva du tenker! Slik var de ulike avarter av fascismen autoritær der sovjetsystemet i tillegg var totalitært. Fremfor alt fikk tanke-tvangen i den sovjet-dominerte Østblokken meget isolerte men modige mennesker til å ta bladet fra munnen og bli dissidenter, bli annerledes tenkende. Dissident-begrepet er blant de best definerte gjennom den historiske kontekst begrepsbruken oppsto. Det medførte dramatiske sosiale konsekvenser for den som ble dissident: Tap av stilling og anseelse, overvåking og isolasjon, fengsel og lands-forvisning. Uten konsekvensene gir det dårlig mening å snakke om dissidenter hvis bare meningene skilte seg fra makthavernes. For meningene måtte både ytres og skille seg så sterkt fra makthavernes, at det fikk nettopp dramatiske følger, som dissidentbegevelsens historie nettopp viser.

DET ER KANSKJE

det paradoks, at Hans Fredrik Dahl som var kulturredaktør i Dagbladet da den kneblete Jiri Hajek fikk spalteplass i Dagbladet i 1983, nylig kalte Knut Hamsun for dissident! Isolert var nok Hamsun. Men det var fordi han var døv, ikke fordi nazistiske makthaverne isolerte Hamsun med overvåking av det hemmelige politi. Knut Hamsun var en del av det etablerte samfunn. Men noen strid lik kampen for de liberale friheter i Warszawapakt-statene som dissidentene førte, reiste ikke Knut Hamsun. Derfor er et interessant paradoks at de intellektuelle i Østeuropa elsket Hamsun så høyt.

Dissidentene kom nokså entydig fra de intellektuelles rekker. Å være intellektuell var en nødvendig men ingen tilstrekkelig betingelse for å bli dissident. «En mann som har skrevet Sult må enten ha sultet selv eller besitte en fantastisk fantasi!» - sa en lærerinne fra St.Petersburg i en TV-dokumentar om Hamsun i øst som NRK viste for noen år siden. Man skal også ha en hamsunsk fantasi for å kalle dikteren dissident. For historisk forstått sto dissidenten på den svakes side mot den totalitære makt. Det er vel og bra med dikterevner. Men det kommer ikke alltid heldig ut i politisk debatt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media