Distansert blikk

Nyansert portrett, mangler en klo.

BOK: Det sies gjerne at det gunstigste biografiobjektet er han som lever et kort og dramatisk liv, og velger utgangen på det selv. For biografen innebærer det mindre research og større mulighet for fortettet dramatikk. Radka Toneff liv har alle disse ingrediensene. Hennes livsflamme brant kort og intenst, og hun forlot verden for egen hånd i ung alder. På den lille tida hun levde rakk hun å bli en legende og et forbilde for en framtidig generasjon jazzmusikere.

Ingen snarveier

Forfatter og journalist Marta Breen tar heldigvis ingen snarveier, og unngår en videre mytebygging rundt Toneffs liv. Snarere velger hun å se Toneff på distanse. Breen ser sitt subjekt gjennom øynene til de som levde samtidig med musikeren. Hun har snakket med søster, kjærester, kollegaer, kritikere og anmeldere. Det har blitt et sammensatt portrett over en på samme tid skjør og sterk person. Breen har opparbeidet seg solide kunnskaper om samtidas musikkmiljø, noe som utgjør de mest interessante partiene i denne boka. Blant annet er det verdt å merke seg hvor alene Toneff står som kvinnelig jazzmusiker i sin samtid, stadig med en mannlig mentor ved sin side. Det første har endret seg, men kanskje ikke det siste?

Toneff ble funnet død i skogen på Bygdøy høsten 1982, med en overdose sovetabletter i blodet. «Hva var det som drev Toneff til de høyeste former for lykke på scenen og ned i de dypeste daler privat?» for å sitere baksideteksten. Boka gir ingen svar på dette spørsmålet. Snarere antydes det noen faktorer; det turbulente forholdet til faren, frykten for å være alene, temperamentet.

Om stillheten

Svakheten ved boka er i det hele tatt at den kan virke for distansert uten å være analytisk nok. Bildet på coveret presenterer oss for den gåtefulle Toneff; et innovervendt ansikt, skjult av solbriller. Hvem er hun? Det er selvsagt ikke mulig å gi noe fullgodt svar. Men Toneff har lagt noen spor i tekstene sine, tekster hun selv har gitt uttrykk for at hun la stor vekt på. Det er i vurderingen av Radkas tekster Breen burde våget mer av seg selv. Den tidligere musikkjournalisten lener seg i stedet for tungt på andres vurderinger, som Toneffs musikerkjæreste Arild Andersen, NRKs Knut Borge og Dagbladets Terje Mosnes. Jeg er som leser egentlig mer nysgjerrig på hva Breen selv mener.

Når Toneff sier: «Mestre tonene som ligger nærmest stillheten og gå der ifra», legger hun slik jeg ser det ut et spor både til musikken og livet. Hva var det med tosomheten Toneff dyrket? Hvorfor var hun så redd for den stille ensomheten? Hvorfor stolte hun ikke på sin egen vei? Kom hun på samme tid for nær og for langt fra fellesskapet? «I’m insecure and immature / And not as wise as you». Disse spørsmålene burde i det minste stilles.

Uten nerve

Jeg har i det hele tatt problem med å få tak i hvordan Breen selv ser sitt subjekt. Hun ser henne gjennom utvelgelse og prioritering av ulike stemmer og gjenfortellinger. Det er interessant nok. Men boka mangler en slags klo, eller en nerve, noe som kunne vært Breens egne vurderinger. Så er det kanskje heller ikke den boka Breen har ønsket å skrive. Men symptomatisk for prosjektet blir det når Breen velger å avslutte hele fortellingen om Toneff med musikkanmelder Terje Mosnes’ ord.

Jeg håper Breen fortsetter å løfte fram kvinner som fortjener å få sitt liv dokumentert, fortolket og utdypet. Hun har språket og evnene til å sette sammen et liv. Men Breen må gjerne, som Toneff, stole mer på sin egen stemme.