Distansert kunst-krim

Med sitt dvelende språk holder Antonio Muñoz Molina hele tida leseren tilbake i denne noe distanserte kunst-krim-romanen. Han framstår som nok et eksempel på en litterær begavelse med et lekent og svært bevisst forhold til sjangerkonvensjoner.

På begynnelsen av dette ti-året ble det fra forlagshold postulert at det var i Spania det skjedde for tida, og siden har norske lesere kunne stifte bekjentskap med en rekke representanter for den spanske post-Franco-generasjonen. En av dem er Antonio Muñoz Molina (f.1956). Hans første bok oversatt til norsk var «Den polske rytter», som forelå i 1993. Nå foreligger hans gjennombruddsroman, som i 1987 innbrakte ham både den spanske kritikerprisen og den nasjonale litteraturprisen, samt en mengde lesere.

Lek

Det Antonio Muñoz Molina har felles med flere andre spanske forfattere oversatt til norsk, er sansen for den litterære leken, ikke minste en uærbødighet i forhold til realismen, et ønske om å prøve ut nye måter å skrive romaner på, og til tider med et kanskje litt moteriktig flir til alle gammeldagse forventninger om alvor.

Samtlige av skikkelsene i «Vinteren i Lisboa» må kunne kalles karikerte, og de glir glatt inn i sine omgivelser, den klassiske storby-krimmens persienner, barer og neonlys som skinner i regnvåt asfalt. Molina formelig fråtser i berømte forelegg, både fra filmens og litteraturens verden, men han gjør det med stil, og alle scener er nøye plassert på en egnet location. Handlingen i boka likeså.

Jazzpianist

Det handler om jazzpianisten Biralbo, ung, rastløs og begavet, og hans kjærlighet til den gåtefulle Lucrecia. De treffes på nattklubben der Biralbo spiller. Det eneste problemet er at Lucrecia er en annen manns kvinne, og denne mannen betyr trøbbel. Masse trøbbel. Biralbos intense kjærlighet til Lucrecia fører ham inn i gangsternes verden, og snart har han viklet seg inn i noe han ikke så lett kommer seg ut av. Doble motiver. Svik. Høk over høk. Forfølgelse.

Fortelleren i boka, en venn av Biralbo, har egentlig lite med fortellingen å gjøre, hans oppgave består i å rekonstruere historien han delvis kjenner fra det Biralbo har fortalt, og han er ytterst diskré til stede i sin fortelling, mest som en kommentator, kanskje med et ørlite håp om å finne ut at han selv er en liten del av denne intense kjærlighetshistorien, i alle fall i et forsøk på å forstå det han en gang var vitne til. Erindringen og minner er det han har å støtte seg til og han beveger seg smidig og vakkert mellom de ulike tidsplanene i romanen.

Uforpliktende

«Vinteren i Lisboa» blir dermed både en elegant krim, en kjærlighetsroman og en slags intelligent kunstnerroman. Men også en leken kommentar, et grep som fungerer som en ironisk sikkerhetsventil i all den opphetede inderligheten. I denne bokas tilfelle er dette med på å distansere meg som leser, nettopp fordi grepene er så velkjente, og fordi det hele er så påtrengende bevisst og begavet gjort.

Da får boka et noe uforpliktende preg, noe som får meg til å savne et alvor eller en nødvendighet. Det er vanskelig ikke å la seg imponere av Antonio Muñoz Molinas roman. Personlig har jeg likevel vanskelig for å oppleve den som vesentlig, men jeg ser ikke bort fra at det har med breddegradsbetingete temperamentsforskjeller å gjøre.