TAR SEG EN BOLLE:Erna Solberg omtalte Senterpartiets oppslutning fra en besninstasjon langs E6. - Det er riktig at Senterpartiet spiller på fiendebilder, men statsministerens eget parti har vært med på å bygge dem opp, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
TAR SEG EN BOLLE:Erna Solberg omtalte Senterpartiets oppslutning fra en besninstasjon langs E6. - Det er riktig at Senterpartiet spiller på fiendebilder, men statsministerens eget parti har vært med på å bygge dem opp, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Distriktene slår tilbake og det er fullt fortjent

Partiet Høyre har vært profeter i globaliseringens, finanselitens og fagforeningsfiendenes tidsalder. Nå er vinden i ferd med å snu og partiet sliter med å vende kappen raskt nok.

Meninger

Det er gått et par uker siden landets statsminister brukte et intervju i VG til å sutre over Senterpartiets høye oppslutning. Erna Solberg mener partiet «bygger opp fiendebilder» og «spiller på folks uro». Det er riktig at Senterpartiet spiller på fiendebilder, men statsministerens eget parti har vært med på å bygge dem opp.

Når folk i distriktene skuler inn mot landets eneste storby er det ikke helt uten grunn. Partiet Høyre er ikke bare skyldig i å føre en politikk som er dårlig for distriktene. De har også gjennom lang tid hatt et svært arrogant syn på alle som ikke forstår at Høyre nok egentlig har rett. Også når de åpenbart tar feil.

«Nynorsk er en sykdom», erklærte Høyres Stefan Heggelund i valgkampen for ti år siden. Det var den tiden da skoledebatter begynte å bli farlige fordi de mest kontroversielle uttalelsene systematisk begynte å finne veien til internet. Det tjener også Heggelund til ære at han etterhvert beklaget det svært så arrogante utsagnet. Bakgrunnen for uttalelsene var Høyres mangeårige kamp for å fjerne dette litt underlige språket som de ikke helt klarer å forstå seg på fra norsk skole. En kamp som for øvrig lever videre i beste velgående.

At Høyres ungdomspolitikere har bygget opp store deler av sine valgkamper i og rundt Oslo på hetse nynorsken hører til regelen snarere enn unntaket. Den innøvde og korrekte regla handler imidlertid ikke om sykdom, men går i retning av at «nynorsk er grautmål for spesielt interesserte». Også Fremskrittspartiet slenger seg med når det er populært, men er ikke i nærheten av like gjennomførte i sine kampanjer.

Forakt mot distriktene

Islolert sett er det neppe mange som synes den uhederlige omtalen av nynorsken er det største problemet for landets distrikter. Spesielt fordi mange har bokmål som hovedmål også utenfor Oslo. Imidlertid står det igjen som et kraftfullt bilde på den holdningen Høyre over lang tid har hatt til norske distrikter. Rent politisk får denne holdningen utslag i alt fra angrep på helsetjenester der folk bor til nedleggelse av lensmannskontorer, omfordeling fra distriktskommuner til de rikeste kommunene på Østlandet, målrettede angrep på landets Heimvern og en meningsløs sentralisering av både hær og luftforsvar. For å nevne noe.

I globaliseringen og finanskapitalens tidsalder har bygda, i likhet med fagbevegelsen, blitt sett på som noe umoderne. Noe som henger igjen fra den gamle tiden. Noe de moderne og europeisk orienterte folkene i Høyre må slite med. Det er slett ikke lenge siden jeg husker folk i Høyre løp rundt og skulte på alt som var typisk norsk, svøpte seg inn med EU-flagg og kalte seg europeiske borgere.

Sentralisering, byråkratisering og privatisering

Høyres store ideologiske prosjekt har lenge handlet om sentralisering, byråkratisering, påstått effektivisering, privatisering og globalisering.

Kjært barn har mange navn. Slik er det også med dårlig distriktspolitikk. Det kan gå under navn som politireform eller kommunereform. Det kan kamufleres som et brennende europeisk hjerte og iver etter å melde Norge inn i en vaklende europeisk union eller det kan komme som kortsiktig kapitalisme i sin mest brutale form. Nemlig salg av norske naturressurser til utenlandsk storkapital. Å bytte evigvarende ressurser mot kortsiktig økonomisk gevinst. Selve paradegrenen til Høyre.

I store deler av Europa gjør de tradisjonelle konservative partiene seg klare for å sikre seg støtten til de nye høyrepopulistiske partiene. Støtte som kan gi makt til å gjennomføre tradisjonell høyrepolitikk, men forankret i folks frustrasjon over lønnsnedgang, arbeidsledighet, frykt for islam og innvandring og en følelse av å ha blitt forlatt av globaliseringens vinnende eliter.

Det store paradokset er selvsagt at ingen har mer skyld for denne utviklingen enn nettopp de tradisjonelle høyrepartiene. I Norge er det ingen partier som har ivret mer enn Høyre for en uhemmet globalisering med grenseløs markedsliberalisme, en finansnæring med frie tøyler og arbeidslivspolitikk som konsekvent må innordne seg markedets jernharde naturlover. At slike partier nå tilpasser seg å skulle styre med base i den misnøyen de selv har vært med på å skape er en relativt skamløs politisk manøver.

I Norge forsøker Høyre å bøte på skaden med at en og annen lokalpolitiker tar til ordet for rene utryddelsekampanjer mot rovdyr som ikke skaper verdier. Allikevel vil selv slike overdrevne forsøk på å tekkes distriktene aldri kunne gjøre opp for fiendebildene partiet selv har bygget opp over tid. Det kan heller ikke kompensere for den manglende viljen til å gjøre noe for de tusenvis av arbeidsledige som har mistet jobben langs den norske kysten.

Når deler av distrikts-Norge nå viser fingeren til byene tror jeg ikke det egentlig skyldes vond vilje, men en følelse av maktesløshet som har blitt båret frem av dårlig politikk og hånlige fiendebilder.

Her ligger også mye av muligheten for venstresidens partier. Et rettferdig samfunn med små forskjeller innebærer en satsing på lønnsomme arbeidsplasser i hele landet, solid infrastruktur og mulighet til å leve gode liv. Uavhengig av om du bor i by eller bygd.

Personlig tror jeg ikke vi er tjent med at folk i by og bygd skal hytte med neven mot hverandre. Det gjelder nå å bygge politiske allianser som bygger konfliktene ned, men landet opp.

Det er fullt mulig. Vi har nemlig gjort det før og vi kan gjøre det igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook