Dommedagspolitikere: Kan det hende at dommedagspolitikerne er mer opptatt av seg selv og de posisjoner de har eller kan få, enn av å gjøre en jobb for lokalsamfunnet og utvikle de muligheter som finnes der, spør Hanne Alstrup Velure. Foto: Privat.
Dommedagspolitikere: Kan det hende at dommedagspolitikerne er mer opptatt av seg selv og de posisjoner de har eller kan få, enn av å gjøre en jobb for lokalsamfunnet og utvikle de muligheter som finnes der, spør Hanne Alstrup Velure. Foto: Privat.Vis mer

Distriktenes dommedagspolitikere

Er vi tjent med organisert motpolitikk og mistenkeliggjøring av alt som kommer utenfra?

Meninger

Det er blitt populært å føle i politikken. Livet leves rask og vi bombarderes kontinuerlig av medieinntrykk og påvirkes av lett og overfladisk informasjon. Lettvinte og populistiske holdninger og uttrykk har godt vekstmonn, og det er rask gjort å hive seg på aksjoner og opprop uten å ha satt seg inn i saken eller fått tenkt seg godt om.

Vi føler at større kommuner kan bli en utfordring for lokaldemokratiet. Vi føler at et sentraliserings-spøkelset lusker rundt i våre små lokalsamfunn, og vi føler at det er best å male fanden på veggen for både distrikter generelt og landbruk spesielt. Vi føler at hele Norge selges når det åpnes for litt mer privatisering - «og sånn går nå dagane». Følelser skal man ta på alvor. Men man bør også ta alvoret inn over seg når følelsene fullstendig styrer fornuft og vett.

Det er betimelig å spørre seg hvilken agenda en del «dommedagspolitikere» har. For det kan umulig være til beste for neste generasjon å vokse opp med slik svartmaling av fremtiden som flere som kaller seg «distriktspolitikere» står for? Det er en realitet at sentralisering har vært en økende trend også gjennom årtier med regjeringer som har stått for såkalt sosialdemokratisk fordelingspolitikk. Offentlig styring og tjenesteyting har vært sett på som garantist for desentralisert velferd, mens privatisering har vært sett på som et onde. Nytter det å bruke alle sine krefter på å stå med ryggen mot muren, mot kjøttyngden i det norske demokratiet, eller burde vi heller brukt kreftene på å overbevise og satse på private aktører som vil og kan satse i våre områder? For de finnes både inna- og utabygds - hvis de får lov å utvikle og drive uten for mye offentlig innblanding.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan det hende at dommedagspolitikerne er mer opptatt av seg selv og de posisjoner de har eller kan få, enn av å faktisk gjøre en jobb for lokalsamfunnet og utvikle de muligheter som finnes der?

Kan det tenkes at man i stedet for å satse på en helhetlig politikk med samspill og gjensidig respekt mellom sentrum og periferi, ødelegger for distriktene ved å fremstille oss som særinger med spesielle interesser som går på tvers av de som innbyggerne i sentrumsnære områder har?

Tjener det i lengden oss her ute med denne formen for organisert motpolitikk og mistenkeliggjøring av alt som kommer utenfra, eller hadde det tjent lokalsamfunnene bedre om vi hver især hadde følt hvilket menneskesyn og politisk grunnsyn vi har, og så kjempet for våre hjertesaker innad i et politisk parti med helhetlig samfunnssyn og politikk?

Verden er verken svart-hvit eller rød-blå - virkeligheten og de gode svarene ligger ofte i balanse og gode mellomløsninger. Særorganisasjoner, småpartier med smalt saksområde og bygdelister gir ikke legitimitet og tyngde der det virkelig gjelder. Norge er i den store sammenheng et lille land med under fem millioner innbyggere. Vi skal være glad for et relativt levende og fargerikt demokrati. Men når man i områder med sterk tilbakegang i folketall setter seg politisk på sidelinjen i partier som mener å ha monopol på både distrikts- og landbrukspolitikk, sier det seg selv at denne stemmen langsomt men sikkert dør ut.

Forleden diskuterte jeg distrikts- og landbrukspolitikk med en tidligere toppolitiker som resignert spurte: Hva skal vi gjøre med denne distriktspolitikken? Mitt resolutte svar var: Del Senterpartiet i to, og stapp den ene halvparten inn i Høyre og den andre halvparten inn i Arbeiderpartiet. Da skal du se det blir både god distrikts- og landbrukspolitikk som en del av helheten. For det er jo det vi faktisk er, en viktig del av helheten, ikke en motpol til alt som skjer ellers i det norske og internasjonale samfunnet.