KJENTE TONER: Strengene partiet spiller på resonnerer dypt i norsk historie, og ikke mer fjernt enn at sekstiåtterne kjenner melodien godt.
KJENTE TONER: Strengene partiet spiller på resonnerer dypt i norsk historie, og ikke mer fjernt enn at sekstiåtterne kjenner melodien godt.Vis mer

Stortingsvalget 2017:

Distriktsopprøret har gjort det for lett for Senterpartiet

Hva skjer i distrikts-Norge?

Kommentar

Distriktspolitikkens tilbakekomst har ikke bare tatt det politiske Norge på senga. I et radiostudio på Marienlyst i Oslo forrige helg, famlet panelet etter poenger da boka «Hva skjer i Nord-Norge?» av Ottar Brox - utgitt i 1966 - plutselig var blitt stemt fram som den beste norske sakprosaboka i kategorien debatt/samfunn etter krigen.

Hø? Hm. Tja, hvem hadde lest den? Trolig ikke så mange, den siste utgaven av boka ble trykket i 1969. Kunne det være at de som hadde stemt den fram, medlemmer i Norges faglitterær forfatter og oversetterforening (NFF), hadde en overvekt av gamle raddiser? Den slo klassikere som Arne Næss’ «En del elementære logiske emner» og Berit Ås’ «Kvinner i alle land...» om blant annet «de fem hersketeknikker».

For å finne forklaringen på den mystiske seieren, trenger vi nok ikke å se lenger enn til nærmeste meningsmåling. Senterpartiets vekst, og høykonjukturen for distriktsdebatt kommer til å bli avgjørende ved høstens valg. Ottar Brox’ klassiker var som en døråpner for den norske sekstiåtterkulturen, for å sitere Morten Strøksnes’ omtale da denne avisa kåret samme bok til den fjerde viktigste sakprosaboka i moderne tid, i 2008. I en tid hvor Nord-Norge skulle bygges opp etter krigen, og politikere planla modernisering og industrialisering som truet den tradisjonelle, nordnorske fiskerbonden, ble «Hva skjer i Nord-Norge?» som en forløsende kraft. Den satte ord på motkulturen, og var med datidas kamp mot sentralisering og modernisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De som har stemt fram boka har kjent lusa på gangen.

Historien føles nemlig merkelig kjent når man snur seg rundt i norsk politisk debatt i dag. Det gir boka et snev av evighetens sus, selv om store deler av de konkrete detaljene i boka er utdatert. Ikke minst viser det godt hvor sterke røtter dagens politiske debatt har. Det gjør Senterpartiets suksess til en lek. De kan suse oppover på målingene ved å snakke i overskrifter om «tidenes sentralisering». Strengene partiet spiller på resonnerer dypt i norsk historie, og ikke mer fjernt enn at sekstiåtterne kjenner melodien godt.

Denne uka startet vi en artikkelserie det har vært stor interesse for blant leserne. Den tar for seg by/land-konflikten, og det har ikke vært vanskelig å finne gode historier langs reiseruta vår. Alt fra Vadsø der innbyggerne føler at lokale kontorer stadig tappes for ressurser og arbeidsplasser, via Lofoten der fiskeriene kjemper både mot oljeutbygging og for tilgang til ressursene i havet og Andøya som kommer tapende ut av moderniseringen av forsvaret. Neste stopp er Leka i Trøndelag som er den eneste øykommunen i landet som blir tvangssammenslått.

Serien viser godt hvor mange krefter regjeringen har utfordret gjennom sin politikk de siste fire årene. Valgforsker Anders Todal Jenssen sier det godt: det er egentlig mer overraskende at Senterpartiets stigende oppslutning kom så seint i perioden, enn at den kom.

Motoffensiven kom dermed også for seint hos de borgerlige partiene. På årets landsmøter ble plutselig distriktspolitikk løftet fram. Høyre markedsfører nå skattekutt som distriktspolitikk - lokale bedriftene får bedre kår. Det kan sikkert stemme, men det klinger ikke like overbevisende som Senterpartiets fanesaker.

Frank Bakke-Jensen fra Finnmark ble hentet inn som EØS- og EU-minister, og begynte straks å snakke om distriktspolitikk i mediene. Det har bare gått sånn passe. Nå ser Stortingsplassen hans utrygg ut etter at Høyre har mistet 10 prosent i oppslutning i vårt nordligste fylke.

Den borgerlige iveren har gjort det for lett for Senterpartiet. Det er uheldig av to grunner: Det skaper en politisk backlash, og bremser helt nødvendig reformiver på Stortinget. Senterpartiet trenger heller ikke være spesielt oppfinnsomme i motargumentene sine. Det er så mye å ta av at det holder lenge å plaske i overflaten. Det gir en dårligere debatt, og det er synd. For det er helt avgjørende å finne ut hva som skal skje i distrikts-Norge. Norge må utvikle næring som kan erstatte oljeinntektene, vi må tilpasse samfunnet vårt grunnleggende endringer i teknologi og klima. For å nevne noe.

Jeg tror ikke vi kommer til å finne svarene på dette i årets valgkamp, men det er jo heller ikke for seint etterpå. Jeg tror ikke vi finner løsningene i Ottar Brox sin bok heller, da vil jeg heller stikke nesa ned i boka til nevnte Morten Strøksnes. Han har ikke bare skrevet om «Hva skjer i Nord-Norge?» for Dagbladet, han har selv skrevet «Hva skjer i Nord-Norge?». Forvirret? Det er en bok med samme tittel fra 2006. Den er inspirert av Brox, men følger sine egne spor - og det ser ikke ut til å være et Senterparti-manifest.

Nysgjerrighet og gode forslag til hva vi kan gjøre med all denne distriktspolitiske iveren, det må bli ønsket for den neste Stortingsperioden.