TESTES OG MÅLES: - Når man utfører en test, og den sier noe som ikke stemmer, vil dette føre til at noen barn får oppfølging de ikke hadde trengt, og at andre barn ikke får den oppfølginga de burde ha fått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpix
TESTES OG MÅLES: - Når man utfører en test, og den sier noe som ikke stemmer, vil dette føre til at noen barn får oppfølging de ikke hadde trengt, og at andre barn ikke får den oppfølginga de burde ha fått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Testing i skolen:

Ditt barn blir feilvurdert i skole og barnehage

Det vi psykologer har visst i mange år er nå bekreftet: Testene i skolen holder ikke mål.

Meninger

Det er ikke noen liten bombe som går av når doktorgradsstipendiat Anne Arnesen dokumenterer i sin doktorgradsavhandling at det står svært dårlig til med kvaliteten på de testene som brukes i skolen. Det betyr at det er stort sannsynlighet for at ditt barn, hvis det blir testet, blir feilvurdert.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Dette har vi psykologer visst i mange, mange år, så ikke skyld på oss. Vi har sagt fra, men ingen har hørt på oss.

Arnesen har gått gjennom tre tester som skal måle sosiale ferdigheter - ingen av dem holder mål. Hun har gått gjennom 24 tester som måler leseferdighet. Tre av dem holder mål. Dette er tester som er i bruk, og som brukes til å ta avgjørelser om oppfølging og behandling av skolebarn.

Når man utfører en test, og den sier noe som ikke stemmer, vil resultatet likevel ha betydning for videre oppfølging. Dette igjen vil føre til at noen barn får oppfølging de ikke hadde trengt, og at andre barn ikke får den oppfølginga de burde ha fått. Det betyr at barn får oppfølging i feil hastighet, eller med feil vanskelighetsgrad. Det er ikke mulig å unngå å la seg styre av hva man tror testene sier. Det kan selvsagt innvendes at dersom man følger barnet over tid, så vil oppfølgingen justere seg etter hvordan barnet reagerer. Men ofte kan man ikke måle hvordan oppfølgingen fungerer uten ved å bruke tester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For deg som forelder, burde konsekvensen av dette være at dersom ditt barn skal testes, bør du spørre om testens psykometriske egenskaper er dokumentert (det er det det heter på fagspråket). Problemet er at det er høy risiko for at effekten ville vært den samme som om du tok sats og hoppet på vedkommendes tær, eller om du stilte meg et spørsmål på kinesisk. Så noen anbefaling om hva du bør gjøre, har jeg sant å si ikke.

Det forskningen sier, er at når det gjelder de egenskapene som testene skal måle, så er en god test alltid bedre enn det beste skjønn eller den beste kliniske vurdering. Det betyr at det er i ditt barns interesse at det blir brukt tester, dersom de er laget riktig, og dersom de som bruker dem, forstår hva testresultatet betyr.

Hva vil det si at testene er laget riktig?

Det betyr at det finnes en teori som begrunner hvorfor testen er som den er. Vi snakker da om omfattende teorier som er utviklet av mange mennesker som har studert barn over tid. Ikke gjetning, altså.

Det betyr at testen i seg selv er prøvet ut på barn slik at vi vet at den stemmer med teorien. Det betyr at barna testen er prøvet ut på, er fulgt opp over tid, slik at vi vet at det går slik med barna som testresultatet viser.

Å utvikle en god test tar tid og koster penger. Og det betyr at det ikke går an å hente en test fra nettet, oversette den til norsk, og tro at den kan brukes til noe.

Det skal være mulig å bestille informasjon fra testleverandøren om hvordan testen er utviklet. Det Arnesen har vist, er at testleverandørene normalt ikke har slik informasjon i det hele tatt. Hvorfor skulle de bruke tid og penger på dét, når brukerne ikke har vett til å spørre etter det? Jeg er helt sikker på at mens jeg skriver dette, er i hvert fall noen av leverandørene i ferd med å gjøre den interne dokumentasjonen sin tilgjengelig for sånne som meg. De som er først ute, vil nok ha et konkurransefortrinn.

Alle som bestemmer hvilke tester som skal brukes, og alle som bruker tester, skal vite dette. De skal kunne forklare hva testkvalitet er: Blant annet hva reliabilitet, validitet, faktorstruktur, relevant lovgivning og etikk er for noe.

Det betyr at når en skole bruker utilstrekkelig dokumenterte tester, er det noen som ikke kan jobben sin. Når ingen spør etter dokumentasjon på testene de kjøper, er det noen som ikke kan jobben sin. For slike tester skal man ganske enkelt ikke bruke. Det er ikke bra nok å si at man stolte på den som hadde ansvaret for å kjøpe inn tester, eller som bestemte hvilke tester som skulle brukes. Testbrukeren har alltid individuelt ansvar for å vite om den testen som brukes, holder mål.

Det betyr at opplæringen i testmetodikk er for dårlig. Jeg antar at noen har ansvaret for dette. Mine høyst subjektive refleksjoner, etter å ha diskutert testing og testkvalitet med pedagoger i mange år, er at pedagogenes syn på hva testing er og hva tester kan brukes til, i seg selv er til hinder for testkvalitet. Det er noe uhellig ved å sette tall på mennesker. Jeg føler litt som om de er som dyra som ikke ville telles av geitekillingen som hadde lært seg å telle til ti. Det var en av favorittene mine på barne-TV da jeg var liten. Det er sikkert en sammenheng her.

Hva betyr det at de forstår hva testresultatet sier?

Det tror jeg faktisk den jevne pedagog er kompetent til. Problemet er ikke at svaret er uforståelig for pedagogene, men at det altfor ofte er umulig å vite om det er riktig eller galt.

Den beste måten å få dokumentert testkvalitet på, er når forlaget publiserer testmetodikken sin i vitenskapelige tidsskrift. Problemet med dette, er at da må forlaget offentliggjøre forretningshemmeligheter. Hvis konkurrentene vet hvordan en test er blitt til, blir det atskillig lettere for dem å utvikle konkurrerende tester. Det finnes løsninger på dette.

Det er fullt mulig å sette opp et godkjenningsorgan som kan vurdere kvaliteten på testene. Hva som skal til for å kunne si om en test er god nok, er forlengst beskrevet av European Federation of Psychologists Association (EFPA). Den ene løsninga er å sette opp et offentlig organ som kan gjøre jobben, og å håpe at organet får tillit i markedet. Den andre løsninga er å bruke et sertfiseringsorgan.

Da jeg ledet prosjektet i Veritas for å innføre sertifisering av tester, begynte vi med arbeidspsykologiske tester, altså slike som brukes ved ansettelser, fordi vi visste at dette var det minste vepsebolet. Vel var det en del motstand som måtte overvinnes (samt hjertesukk fra Norsk Psykologforening, som hevdet at dette hadde de forsøkt i tjue år uten å få det til, og at dette ikke var mulig). Leverandørene trodde, rimelig nok, at Veritas skulle ta fra dem kursmarkedet, og at Veritas skulle utvikle sin egen test som folk skulle sertifiseres på. I dag utfører Veritas sertifisering av testbrukere, tester, og rekrutterere. De som kjøper tester, og de som selger dem, og de som kan faget og som er opptatt av etikk og kvalitet, er svært fornøyde. Det er ingen grunn til at det ikke skulle være mulig å få i stand en tilsvarende ordning for tester som brukes i skolen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook