Diva darling!

Apropos 8. mars i morgen: Denne artikkelen er skrevet i solidariet med alle kvinner som har stått ansikt til ansikt med seg selv i en aerobicssal og tenkt at bare jeg greier dette så skal jeg bli et nytt, veldreid, elsket og lykkelig menneske.

Først kommer jeg til treningsstudioet og spør den tyggegummityggende skjønnheten i resepsjonen om hun kan anbefale en nybegynnertime.

Du skjønner jeg har ikke trent på en stund, sier jeg, og piken i resepsjonen sperrer opp øynene, blåser en stor fin rosa boble, og sier med den søteste stemmen hun har at vi har timer for alle slags jenter her, også de av oss som ikke er så lette på foten lenger, og jeg sier med en ikke fullt så søt stemme at kanskje det er greit at jeg parkerer gåstolen min der borte da, og piken ler en trillende liten latter som for å understreke at her er vi innstilt på å være blide og glade hele tida og det synes jeg du også bør være.

  •  Det er umulig å gjemme seg i en aerobicssal. Uansett hvor du står i rommet blir du møtt av ditt eget speilbilde. Der er jeg, bak hun yppige med det rosa pannebåndet og de tettsittende neongrønne treningsbuksene, det er jeg som er kledd i den altfor store hvite T-skjorten med de optimistiske ordene I WILL SURVIVE skrevet over hele brystet.
  •  Før timen begynner, tenker jeg på alle de tingene jeg kunne ha gjort i stedet for å være her. Jeg kunne for eksempel ha spist et stykke italiensk ostekake med bringebærsaus. Eller gått på kino og sett den nye Jack Nicholson-filmen. Eller skaffet meg noen sponsorpenger og reist til Cook Island og besøkt Erlend Loe og vennene hans. Eller blitt hjemme, lukket alle dørene, dradd for alle gardinene, satt på en CD med Astor Piazzola og virkelig danset... skjønner du?
  •  Men jeg har valgt å komme hit. Jeg har valgt å utsette meg for dette. Jeg våkner en morgen og tenker at jeg skal bli ny og uovervinnelig. Kanskje jeg til og med skal løpe maraton i New York en dag, eller lese hele det nye litteraturvitenskapelige tidsskriftet som har fått så god kritikk i Aftenposten, eller svare på kontaktannonsen til Kjetil Rolness. Hvem vet? Mulighetene er uendelige.
  •  Skjønt nybegynnertimen er ikke mye å se på, tenker jeg: Fjorten klumpedeiser og en strålende opplagt instruktør som heter Mette.
  •  Nå kommer det en bekjennelse: Det inntreffer et øyeblikk, midt i aerobicstimen, da jeg mer enn noe annet i hele verden ønsker at jeg var Mette. Bare det. Ingen ting annet. Øyeblikket er der når hun tar av seg den tykke grå treningsjumperen, og avslører den deilige flate glinsende brune magen sin med en diamant der navlen skulle vært.
  •  Dette med den flate magen er forklaringen på hvorfor enhver aerobicsinstruktør og enhver aerobicselev med respekt for seg selv legger sin sjel i det som i aerobicsverdenen kalles for mage-rompe-lår-øvelser.
  •  Det er slike tanker som gjør at jeg har sluttet med aerobics. Jeg blir ikke ny og uovervinnelig uansett. Det blir ikke noe maraton i New York, eller noen boogie woogie med Erlend Loe i Stillehavet.
  •  Mette, darling! Du vet ikke hva du går glipp av!

Jeg ser meg rundt. Jeg tenker: Det er ikke nok at man blir tvunget til å se seg selv i speilet hele tida, aerobicssalens åtte vinduer gjør det mulig for alle andre å se deg også.

NÅ SKAL VI HA DET MORO JENTER! skriker hun - og flettene hennes danser av bare opphisselse.

Hun skrur opp musikken, løfter hånden, og alle klumpedeisene begynner å hoppe på en gang.

Fram og tilbake, opp og ned, dunk, dunk, dunk.

IKKE GLEM ARMENE roper hun.

OG VIS MEG LITT AGGRESJON DA DERE!

Mette illustrerer hvordan vi skal bokse i luften og se sinte og farlige ut, og liksom være Otto von Porat alle på en gang.

Hvorfor har ikke jeg en slik mage?

Fordi du ikke gjør mange nok situps, sier Mette.

(Som om ikke det var klinkende klart fra før av.)

DERE MÅ TENKE PÅ SITUPSENE SOM VENNENE DERES, hyler Mette.

Jeg er svett og rød og sliten og magen min forstår ikke hva jeg driver med, og personlig ser jeg slett ikke på situpsene som vennene mine.

Jeg tenker at etter timen skal jeg gå til Mette og si at jeg faktisk ønsker å velge vennene mine selv - og så begynner jeg å tenke stygge tanker om Mette, og om alt mulig annet også. Jo tyngre situpsene blir, jo styggere blir tankene. Jeg tenker for eksempel at prinsesse Mcrtha har litt for mange veslevoksne hatter, at «Budbringeren» muligens er en overvurdert film, at enkelte mennesker tar seg så god tid når de skal ta ut penger på minibank at jeg får lyst til å slå dem i hodet, at Anne Kat. Hærland ikke åpner munnen når hun snakker på TV og derfor skjønner jeg ikke hva hun sier, at Valgerd Svarstad Haugland....

Aller mest tenker jeg på Valgerd Svarstad Haugland.

Når jeg har gjort ca. 100 situps tenker jeg på Valgerd Svarstad Haugland. Kan vi ikke sette henne på kontantstøtte en stund, tenker jeg.

Bare et litt større stykke italiensk kake med bringebærsaus, en dobbel espresso, et par tykke aviser - og Astor Piazzola.