Dixie Chicks gjemmer seg bak effekter

Stilte musikken i skyggen i Oslo Spektrum.

KONSERT: Dixie Chicks har solgt 30 millioner album siden starten i 1989, men har ikke gitt ut noe studioalbum siden «Taking The Long Way» for ti år siden. Fansen har altså ikke fått frisket opp vennskapet med ny musikk, og dermed må trioen (og backingbandet på fem) flyte på gammel storhet når de nå er på veien igjen.

Halvfullt Det er nok også noe av forklaringen på at det ikke er flere som har løst billett for å høre Martie Maguire (fele/mandolin/kor), Emily Robison (banjo/steelgitar/kor) og Natalie Maines (vokal/gitar) i Oslo Spektrum en søndagskveld. Det er plass til det dobbelte.

Prince-hyllest Dixie Chicks er kanskje ikke de første jeg tenker på når Prince skal minnes, men da bandet egentlig skulle entret scenen, spilles i stedet hans «Let's Go Crazy» i sin helhet. Seinere i konserten følger vokalist Maines opp med en versjon av «Nothing Compares 2 U». Den kan riktignok ikke matche Sinead O' Connors, men det er en fin gest - med symbolet som eneste backdrop.

Effekter Og det blir ganske crazy.

Det er en av få ganger der det enkle og symbolske, bokstavelig talt, får råde på scenen. Mens de for to år siden samme sted kjørte uten fyrverkeri og fiksfakserier, har de denne gangen satset nesten alle kortene på effekter. Det virker som om de ikke tror på sine egne sanger og må kompensere.

Avansert lysdesign Åpningen er spektakulær, med lyssøyler som nærmest blender publikum. Utover konserten pøses det på med avansert lysdesign med digitale effekter og videoprojeksjoner i høy fart. Etter hvert blir det så mye at det tar overhånd - slik at du nesten glemmer hvem som står på scenen.

Under et sceneskifte til en liten akustisk avdeling, vises heftig kappkjøring mellom de tre damene, akkompagnert av Motörheads «Ace Of Spades» i rask bluegrassversjon. Puh!

Morsomt og fikst, forsåvidt, men i lengste laget.

Akustisk Tempoet dras ned i denne akustiske delen. Settingen føles mer intim, og dynamikken er mer til stede - før de trøkker til igjen med «Ready To Run».

En Dixie Chicks-konsert anno 2016 er mer rock enn country.

De forskjellige sceneskiftene framstår for øvrig ganske rotete og bidrar ikke til å rette opp totalinntrykket av et band som ikke helt vet hvor de vil.

Cowgirl Dixie Chicks har vært et viktig band. De startet med et klassisk cowgirl-image, men etter hvert skulle det vise seg at de ville være mer enn det. I 2003 utfordret de ytringsfriheten til amerikanske artister da Maines under en konsert i London, i en protest mot USAs planer om å invadere Irak, uttalte at de ikke ønsket denne krigen og at gruppa var flau over å være fra samme stat som president George W. Bush.

Kald skulder Det førte til drapstrusler, og den konservative countrybransjen ga dem en kald skulder. Og det varte lenge. Radiostasjoner boikottet albumet «Taking The Long Way» tre år seinere, og salget gikk atskillig dårligere enn på de foregående albumene.

Men jentene er ikke skremt fra å ta et standpunkt.

I den kontroversielle «Goodbye, Earl», som handler om en kvinne som dreper sin voldelige ektemann, er Donald Trump utstyrt med djevelhorn, i selskap med blant andre Josef Fritzl, på bakveggen. Både han og de andre potensielle republikanske presidentkandidatene har dessuten fått klovneneser, mens Hillary Clinton åpenbart er damenes favoritt - i en animert slåsskamp med Trump.

«Not Ready To Make Nice» gjelder fortsatt.