USPEKTAKULÆRT: Frekk hanekamsveis på Natalie Maines til tross, Dixie Chicks comebackturné er en hitparade på det jevne, uten å føles som den begivenheten det faktisk er. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
USPEKTAKULÆRT: Frekk hanekamsveis på Natalie Maines til tross, Dixie Chicks comebackturné er en hitparade på det jevne, uten å føles som den begivenheten det faktisk er. Foto: Anette Karlsen / NTB ScanpixVis mer

Dixie Chicks uten nye triks

Hitparade på det jevne og en håndsrekning til Miley.

KONSERT: Dette Dixie Chicks-comebacket er nesten forunderlig lite spektakulært. Natalie Maines og søstrene Emily Robison og Martie Maguire ute på veien igjen etter en bandpause på omtrent fire år, uten nye sanger, uten fyrverkeri og fiksfakseri og ellers strippet for storslagne «hei, vi er tilbake»-fakter.

I stedet: en sterk samling låter, spilt praktisk talt kronologisk, som en egenkuratert «best of»-spilleliste fra «Wide Open Spaces» og fram.

Hitparade og dunk-dunk Trestemt vokalfinesse, klimprende vellyd og en frekk hanekamsveis på Maines' hode. Noen av de mest catchy sangene som har oppstått i krysningspunktet mellom kredible og kommersielle countrystrømninger de siste 15 åra. Kan det gå feil?

Backingbandet deres er av den litt baktunge, dunk-dunk-aktige arenasorten. Man tar seg i å ønske seg enda bedre dynamikk mellom det helakustiske og det hardtrockende, mindre rett-opp-og-ned jevntrockende katalogparade, mer spenningskurve, enda mer hoedown og enda mer hjerte-smerte.

Miley-smiley Det var sikkert ikke meningen, men ut av ren skjær nyhetsverdi blir versjonen av Miley Cyrus' «Wrecking Ball» et av høydepunktene. Maines, med det påtrengende Bush-bråket et tiår bak seg, kjenner igjen konservativ fordømmelse og tabloid shitstorm når hun ser en, og gir slik sett en popkulturell signifikant håndsrekning til Miley samtidig som Dixie Chicks' gode øre og smakfulle hånd med coverlåter manifesterer seg igjen. Koringene på refrenget og det desperate løftet er trioen på sitt mest kraftfulle.

Stevie Nicks' «Landslide» tas i mot av publikum som deres kjæreste hit. Her hører man den intimiteten, den nærheten og den bevrende følelsen av ta og føle på countrymusikkens dypeste og mest smertefulle klangbunn som ellers drukner litt i det statiske bandformatet.

Det tar seg også flott opp avslutningsvis, en helakustisk, nydelig tur gjennom Bruce Robisons «Travelin' Soldier» (Emilys svoger) og en etterlengtet «Not Ready To Make Nice». Når de runder av med en jovial versjon av Bob Dylans «Love & Theft»-nummer «Mississippi», så er det en tilfredsstillende og fin avslutning på en kveld som alt i alt kanskje burde ha føltes enda mer som en begivenhet.