KrFs landsmøte: Partileder Knut Arild Hareide taler.
Foto: Ned Alley / NTB scanpix
KrFs landsmøte: Partileder Knut Arild Hareide taler. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Djevelen var på KrFs landsmøte

Og som alltid lå han i detaljene. 

Kommentar

KrFs landsmøte ble en seier for partiets moderate og mer liberale krefter. Taperen er partiets konservative høyrefløy, som nå må konstatere at partiet har åpnet døren mot venstre - i både samarbeidsspørsmålet og verdipolitikken.

Det ble få revolusjonerende endringer i KrFs politikk i helgen. Partiet skal fortsatt ta kampen for kontantstøtten, mot sorteringssamfunnet, økt barnetrygd, mer fleksibilitet for familiene, for mer regionalt- og kommunalt selvstyre, for en annen distriktspolitikk enn regjeringens, og for en mer politisk styring av sykehusene gjennom en avvikling av de regionale helseforetakene.

Overordnet er partiet til å kjenne igjen. Det er i detaljene og i det subtile, de konservative finner djevelen.

I likhet med Venstre stiller KrF til valg på en drøm om en Høyre, Venstre og KrF-regjering. Fordi det er et svært lite troverdig alternativ, gitt partienes lave samlede oppslutning, er det naturlig at de utfordres på andre alternativer. Der Venstre høstet kraftig kritikk for å mangle svar på hva de gjør når «plan A» ryker, nyter KrF valgmulighetene som er oppstått i sentrum.

I landsmøtetalen åpnet partileder Knut Arild Hareide døren på gløtt for Arbeiderpartiet, selv om han understreket at partiet mest sannsynlig går i opposisjon. «Kontantstøttens mor», Solveig Sollie, slo fast at «når vi får en hyggelig invitasjon, og skjønner at vi er velkomne, så sier vi ikke tvert nei med en gang. Da skal vi vurdere å ta imot invitasjonen». Tidligere statsminister og partileder Kjell Magne Bondevik argumenterte langs de samme linjene:

«Hvis primær-alternativet ikke lar seg realisere etter valget, så må selvsagt partiet ha lov til å se seg rundt, og finne ut av hvor man kan oppnå mest. Det er det eneste ansvarlige. Landet skal ha ny regjering og KrF innflytelse».

Selv om det på ingen måte er gitt at KrF går i regjering med Arbeiderpartiet etter valget, eller at de velger et formalisert og uttalt samarbeid, er partiledelsens mandat klart: Hvis muligheten til makt og gjennomslag er stor nok, kan Hareide gå ut på Slottsplassen bak Jonas Gahr Støre før året er omme.

Spenningen mellom partiets høyreside, som er fornøyd med Frp-samarbeid og som frykter velgerlekkasje fra de verdi- og nasjonalkonservative velgerne til samme parti, og venstrefløyen er fortsatt stor. Det handler ikke bare om homokamp og ruspolitikk, men også om taktikk.

De konservative frykter at en mer liberal linje vil føre til velgerflukt på Vestlandet. Resten av partiet har innsett at ytre høyre er tapt for lengst. KrF er ikke et parti som kan eller vil konkurrere med verken partiet De Kristne eller Frp om bedehusenes mørkeste menn.

Selv om partiet ikke har tatt radikale steg i en liberal retning, er trenden klar: En høyrevridning av KrF møter kraftig motstand.

Hvis de rødgrønne partiene vinner flertall i stortingsvalget, kan de konservative kreftene likevel overbevises om et Ap-samarbeid er gunstig. Hvis KrF kan holde SV utenfor regjeringskontorene, og samtidig dra Arbeiderpartiet mot sentrum, vil det bli lettere å forsvare - selv på Vestlandet.

KrF er et lite parti, med et stort hjerte og stor bredde. Slagordet for valgkampen er «Verdier som varer, verdier som varmer». De kunne også lagt til «Verdier som koster». Det er ikke et billig program partiet stiller til valg på. Det dekket bordet for en generasjonskamp på landsmøtet. Utgiftssiden i statsbudsjettene partiet legger opp til, er ifølge KrFU langt fra bærekraftig.

Kjell Magne Bondevik oppfordret partiet til å gi plass i partiet til den nye generasjonen. De svarte med å gi Kjell Ingolf Ropstad (31) plass i partiledelsen, men også med å stemme ned nesten samtlige forslag fra KrFU i programbehandlingen.

KrF hadde fire muligheter til å pynte på et dyrt partiprogram med noen kutt som monner: Kutt i sykelønn, kutt av BSU, kutt av skatteklasse 2, og hevet pensjonsalder var alle forslag fra KrFU. Men samtlige falt.

Det irriterer den yngre generasjonen - ikke bare fordi de ikke får politisk gjennomslag, men også fordi det er et symptom på at partiet mangler nybrottsarbeid. Hvis KrF kommer til makten til høsten, er de nødt til å stramme inn på pengebruken. Det at de fortsatt mangler en langsiktig og ansvarlig strategi for å venne velgerne til tøffere tider, er problematisk sett fra KrFUs ståsted. Det er, som de påpeker, de unge som må ta regningen for dagens høye utgifter.

I avslutningstalen løftet Hareide frem at debatten på landsmøtet har vært viktig og god. Det er en halvsannhet. I en tid der verdispørsmål preger samfunnsdebatten, har ikke partiet evnet å løfte verdiene partiet står for inn i en dagsaktuell kontekst.

En solid dose selvfølgeligheter og floskler om KrFs kjerneverdier, har tydeliggjort mangelen på debatter om verdispørsmål der noe har stått på spill. Annet en litt støy rundt ekteskapslov og flyktningepolitikk, har ikke KrF klart å kapitalisere på nerven som ligger i den politiske dagsorden.

«Vi kan gå inn i valgkampen med vinden i ryggen», sa Hareide. Det kan være han har rett i at forholdene er gode for KrF, men partiet har en stor jobb å gjøre før de får vinden i seilene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook