Djevelens advokat?

Geir Lippestad leverer et høystemt manifest for verdier.

Det finnes et fast uttrykk i språket, å være «advocatus diaboli» - djevelens advokat. Dette var en kirkelig embedsmann som skulle tale mot en eventuell helgenkåring — altså framlegge argumenter som kunne svekke kandidaturet til en foreslått helgen. På den måten skulle man sikre at det ikke senere skulle komme skjeletter dansende ut av skapet. Ordningen er nå avskaffet, men burde kanskje gjeninnføres?

Massemorderens advokat benytter uttrykket i sin bok på en helt annen måte: rett og slett at det dreier seg om å være advokat for den verst tenkelige person.

Og det må ofte ha fortont seg som et helvete å forsvare ham. At han orket!

Lippestad er sober og knapp i framstillingen. Det er lite nye detaljer, men vi får vite at hans far gikk konkurs, og at dette sjokket var viktig i hans formative år. Vi får også innsikt i hans omsorgsaktivitet for sin funksjonshemmede datter Rebekka. Dette gir en fin kontrast.            

Abstrakte verdier
Men hovedsaken i boka er å drøfte verdier. Ordet «verdi» forekommer hele 148 ganger. Verdiene spesifiseres sjelden, selv om vi skjønner at det dreier seg om menneskeverd, demokrati, tillit etc. Slik får teksten en litt abstrakt karakter, og boka framstår mest av alt som et essayistisk manifest for det gode. Også valget å legge mye av teksten i 2. person entall - «du/deg» - og 1. person flertall - «vi/oss» - understreker det høystemte preget.            

Lippestad redegjør ikke for hvordan han under skrivingen har forholdt seg til taushetsplikt og inhabilitet, og kriteriene for anonymisering er uklare.

Harald Stabell er der, mens Hanne Nabintu Herland — som får en kraftig salve — er liksom-anonymisert. Det er jo ingen tvil om at det er henne han mener.            

Djevelens advokat?

Vi får høre om ting han angrer på og interessante refleksjoner rundt team-building og PR-byråer. Stadig minner han om at han fortløpende har måttet minne seg selv om at han ikke jobbet for morderen, men derimot for rettssikkerheten. Han tegner ikke noe skarpt bilde av Breivik, og han kommenterer ikke bøkene som er kommet etter rettssaken.

Det eneste måtte være at han fastslår at han ikke tror på teoriene om at hendelser i barndommen skapte terroristen, slik enkelte har antydet.

Boka er glattere enn den burde ha vært, men den gir gode nok drøftinger av akutte dilemmaer til at den kan være berikende lesning for mange, ikke bare de berørte. Alle har vi jo lurt på åssen i helvete han orket å stå løpet ut. Kanskje fordi han innerst inne hele tiden var «advocatus dei» — de gode verdienes talsmann. Paradoksalt, men helt nødvendig.