Djevelens forhandlere

Den norske Forleggerforeningen (DnF) har som formål å styrke og utvikle litteraturens kår. De har sviktet forlagene som naivt trodde det gikk an å satse på kjerneforleggeriet i Norge.

Fredag i forrige uke falt bransjeavtalen som regulerer bokomsetningen mellom de organiserte forlagene i Den norske Forleggerforeningen (DnF) og bokhandlerne (DnB). Som et organisert forlag hvor forretningsideen er å utgi samtidslitteratur av norske forfattere, føler vi at vår egen forening, DnF, har sviktet oss.

Sviktet, fordi Pantagruel Forlag er ett blant flere mindre forlag som satser på kjerneforleggeriet. Og det er akkurat det DnF skulle være et redskap for, hvis man leser foreningens lover: «Foreningens formål skal være å arbeide for å styrke og utvikle litteraturens kår i Norge.» Det er mye på grunn av det litterære kjerneforleggeriet at myndighetene har gitt bransjen bl.a. fastpris og momsfritak.

Men etter avtaleverkets fall prøver DnF å sette seg selv i best mulig lys. I pressemeldingen fra DnF uttrykker de beklagelse over bokhandlerforeningen. De sankker om sin egen ansvarlige grunnholdning, sitt arbeid for bred kulturprofil, kvalitet i den norske skriftkulturen og fortsatt lojalitet til avtaleverket. Det eneste som manglet var snakk om ytringsfriheten.

Forleggerforeningen kritiserer DnB for å fastholde sine monopolfordeler. Det er forståelig at forleggerne reagerer på en utvikling med kjededannelser og markedstøtteordninger blant bokhandlerne. Men Gyldendal og Aschehoug eier Norges kanskje mest effektive og lønnsomme salgskanal for bøker, De morske Bokklubbene. Der har de lov til å selge bøker med rabatt direkte til mer enn 500 tusen medlemmer, mens de mot bokhandelen har enerett på å bestemme bokens faste pris. Fjorårets overskudd på driften av bokklubbene var så stort at både kunder og leverandører burde føle seg skrudd. I hvert fall bør noen reagerer. Cappelen er i full gang med å bygge tilvarende bokklubber som på sikt kan bli svært lønnsomme for eierne. Den skibbrudne bransjeavtalen ga dessuten forslagene muligheter for øvrig direktesalg og tilgang til andre salgskanaler, regulert av visse forutsetninger.

Pantagruel Forlag baserer sin forretningside på å finne og utvikle norske samtidsforfattere, i hovedsak skjønnlitterære, og støtte dem på veien mot å bli de forfatterne de kan bli. Å finne og utvikle en litterær forfatter tar lang tid. Veien for hvert skrivende menneske er individuell og uforutsigbar. Å bringe frem forfattere er i praksis kun mulig med dyktige bokhandlere og et støttende avtaleverk. I dag er Pantagruel kanskje det eneste forlaget i Norge som baserer seg på kjerneforleggeriet og samtidig er selvstendig mht. eierskap, fundring og drift. Pantagruel føler et særlig slektskap med, for eksempel, Oktober forlag som også satser på kjerneforleggeriet (et eies av Aschehoug og har funding fra landets største forlagshus). Kolon forlag, som Torleif Grue driver under Gyldendal, er et annet eksempel. Vår drift faller nøyaktig sammen med foreningens formål.

Da jeg stiftet Pantagruel ble det av innsidere i bransjen spådd kjapp økonomisk ruin for forlaget. Det ar blitt meg fortalt at noen rødmet i flauhet bare over tanken på dette prosjektet som en håndfull mennesker, forfattere og konsulenter, stilte seg bak. Innsiderne hadde sett fremtiden og den het ikke norsk skjønnlitteratur lagt ut til salg i norske bokhandlere. De som brydde seg i det hele tatt (det var neppe så mange), var enige om at jeg ville miste skjorta mi veldig raskt.

Men første driftsår ga et overskudd 25% (før skatt) av omsetningen. Overskuddet i Pantagruel Forlag gir oss styrke til å reinvestere i våre forfattere, nye prosjekter og bedre innsats i salgsleddet ut mot bokhandel. Vi btaler ikke utbyttekroner til norske og utenlandske storkapitalister som eier Aschehoug, Cappelen og Gyldendal.

Det var flere årsaker til overskuddet. I motsetning til hva de tre store forlagene tror, så går det an å drive et forlag med lave kostnader. Men Pantagruel er bokhandlerne og en tilfredsstillende bransjeavtale stor takk skyldig. Satsingen på kjerneforleggeriet kunne ikke vært gjort, hadde det ikke vært for kompetente, omsorgsfulle bokhandlere og et avtaleverk.

De vil nekte for det, men DnF har kjørt et for hardt og ensidig løp mot bokhandlere. Det er grunn til å tro på Bokhandlerforeningens inntrykk av forhandlingene, når de beskrives som diktat fra DnFs side og preget av ensidige krav. Det er også sannsynlig at DnFs manglende evne til å komme frem til en fornuftig avtale, har skadet forholdet mellom partene i bransjen. Jeg vil legge til: ogsåforholdet til enkelte av DnFs egne medlemmer.

Med en fornuftig avtale mener jeg en forhandling som resulterer i et avtaleverk der begge parters interesser på hver side imøtekommes i så stor grad som mulig, hvor konflikter blir løst på en fair måte, hvor man avtalefeter noe av varighet, og hvor man samtidig ivaretar samfunnets interesser i et større perspektiv.

Likevel betrakter DnF seg som ansvarlig. Tvert imot, synes jeg. Forleggerforeningens forhandlingsgruppe har forhandlet på et nivå som minner om pruting og krangel om pris i en butikk. Av hele tonen i Forleggerforeningens forhandlings-strategi forstår man at de har tenkt besynderlig lite på hensynet til forfatterne _ som forlagene lever av _ som vi er helt uavhengig av. DnF har satt fram et sett posisjoner og mål, og viet for liten oppmerksomhet til de underliggende, langsiktig interessene til alle involverte parter.

DnFs forhandlingsgruppe har viderre tedd seg ineffektivt og kostbart, i hvert fall for oss som i god tro betaler medlemskontingent til foreningen. De har startet verdenskrig, avblåst den igjen, forsonet seg, før de på ny har gått ut med diktater.

Forhandlingene har vært tids- og arbeidskrevende, i en periode hvor DnF og bransjens toppfolk burde ha nok å gjøre for å få til en verdibasert og lønnsom bokbransje. Bransjens presumptivt best egnete hjerner _ William Nygaard, Geir Mork og Sindre Guldvog _ synes å ha knyttet sine egoer til ekstreme posisjoner, tviholdt i dem som stabukker, avbrudt forhandlinger også ørsmå innrømmelser bare for å holde forhandlingene igang.

Det virker som om de har hatt ensidig seier som mål, i en brasnje som forutsetter at alle parter vinner. Fra mitt ståsted synes det smart om vi alle sto bak en satsnings for å styrke boken og litteraturen, ikke på bekostning av hverandre, men på bekostning av alternative varer forbrukere fitt kan bestemme seg for å bruke sine egne penger på.

Det kan faktisk virke som DnFs forhandlere har gått inn for bransjeavtalens fall. Det er minst to viktige forhold som sannsynliggjør og understøtter dette synet.

Det ene er forløpet av forhandlingene hvor DnF har posisjonert seg med ytterliggående krav. Det andre, som har skjedd samtidig, er at konkurrentene Aschehoug og Gyldendal booket møte i Hakon-gruppen, som eier Rimi, ICA og Spar. Dette kunne Dagens Næringsliv rapportere for noen dager siden.

Ikke bare booket de to største forslagene, ledet av William Nygaard og Geir Mork, et møte med Hakon-gruppen. De gjorde det, ifølge DN, til alt overmål sammen.

For øvrig er denne kjensgjerningen kun ett eksempel på hvordan de store forslagene i den senere tid har nærmet seg andre salgskanaler som kunne komme i konflikt med bransjeavtalen.

Ledelsen i Gyldendal, Aschehoug og Cappelen har klart vist at de kun tenker penger.

Litterære forfattere visste hva de hadde, men ikke hva de får.

En amerikansk forfattervenn fortalte meg en gang en hemmelighet. Han lente seg frem over bordet og hvisket så ingen rundt oss i forlagskantinen skulle høre det.

«Innerst inn i alle forleggere,» sa han, «er det lukket kammer hvor det bor en liten djevel. Denne djevelen sitter hele dagen og hater de brysomme forfatterne og de forbannete bokhandlerne. Djevelen sitter forresten og hater journalistene også, som ikke forstår noe og som aldri skriver om det som er viktig. Og ikke minst leserne, da, som kjøper alt annet enn bøker.»