JENSEN-JURYEN: I vanskelige saker er usikkerhet et tegn på skikkethet. Jeg stoler mer på en usikker lekperson enn en skråsikker fagperson, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
JENSEN-JURYEN: I vanskelige saker er usikkerhet et tegn på skikkethet. Jeg stoler mer på en usikker lekperson enn en skråsikker fagperson, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Debatt:

Djevelens kirurg

Advokat Carl Bore fortsetter sitt forsvar av juristers overlegne evne til å avgjøre spørsmål om skyld og uskyld. Han forsøker å fylle igjen sine logiske hull, men Bore borer seg enda dypere ned i dem.

Meninger

Det er viktig å bruke riktig redskap i riktig rom. Når Bore sammenlikner bevisbedømmelse og vurderinga av skyld og uskyld med oppgavene til en kirurg, bør han sannsynligvis holde seg langt unna både operasjonssalen og rettssalen.

Sannheta lar seg ikke sprette opp med skalpell. Bore framfører noen gode argumenter mot juryordninga, men skal meddomsretten bli en suksess, må landets jurister gå til jobben med en helt annen holdning enn Bores.

I Dagbladet 8. februar innleder han sin upresise gjengivelse av mine argumenter med påstanden om at jeg rykker ut til forsvar for Eirik Jensen. Bore må gjerne finlese med lupe og lorgnett, men i min kommentar vil han ikke finne fnugg av bevis for betraktninger om Jensens skyld eller uskyld.

For en skråsikkerhetens yppersteprest som Bore er det tydeligvis vanskelig å forstå at det er mulig å stille spørsmål ved fagdommernes tilsidesettelse av lekfolkets dom, uten samtidig å være overbevist om Jensens uskyld. Men så komplisert kan altså verden være.

Det er åpenbart for både jurister og lekfolk at Jensen har skaffet seg et forklaringsproblem med sine tekstmeldinger. Men utover disse, og vitneprovet til en av Norgeshistorias største lurendreiere, synes mange at det totale bevisgrunnlaget er for tynt til å oppfylle de strenge kravene til domfellelse.

I en rettsstat holder det ikke med 70–80 prosent sannsynlighet for skyld. Bore har rett i at Stortinget har gitt fagdommerne anledning til å sette juryens vedtak til side. Men når det først er bestemt at retten skal gå for en jury, må en tilsidesettelse bygge på et langt sterkere grunnlag enn simpel uenighet.

I likhet med Bore og lekfolk flest, har jeg stor respekt for jurister. Og nettopp her ligger noe av problemet. I ei tid hvor stadig flere baserer sine vurderinger i konkrete saker på løsrevet synsing, politiske sympatier og falske nyheter, synes jurister flest å ha beholdt sin evne til logisk oppbygging av argumenter og utluking av irrelevante fakta.

Da president Trump utnevnte to høyesterettsdommere med republikanske sympatier, fryktet mange et ras av avgjørelser mot abort og for dødsstraff. Men selveste justitiarius, John Roberts, har beholdt evnen til å bruke riktig redskap i riktig rom. Han ble utnevnt av Bush, men i forrige uke ble han tunga på vektskåla da høyesterett stanset delstaten Louisianas restriktive abortlov. Og da han egenhendig reddet Obamas helsereform, var det neppe fordi han var stor fan, men fordi han lot juridiske argumenter gå foran politiske.

Jurister er med rette stolte av sin faglige integritet. Sjøltillit er ingen faglig ulempe i seg sjøl, verken for jurister, kirurger eller andre. Men akkurat bevisbedømmelse i en straffesak er en særegen øvelse, og her brytes dømmekrafta ned hvis stolthet blir til sjølsikkerhet.

Bore mener det er et argument mot juryordninga når 70 prosent av norske lekdommere sier de er usikre og gjerne vil ha støtte fra fagdommere. Men i vanskelige saker er usikkerhet et tegn på skikkethet. Jeg stoler mer på en usikker lekperson enn en skråsikker fagperson.

Når lekfolket i lagretten frikjenner halvparten av dem som er dømt for voldtekt i tingretten, er det lett å se juryordningas svakheter. Men det finnes ikke lette svar når man skal vurdere disse svakhetene opp mot manglene ved den nye meddomsretten. I Bores ensidige slakt av juryordninga savnes ethvert spor av den juridiske paradegrena «å veie for og imot».

Mannen som mener «Rekstad må ha litt respekt for at også juss er et fag», gjør heller ikke rede for antallet pensumbøker i «bevisbedømmelse» som han måtte pløye seg gjennom på universitetet. Svaret er like mange bøker som lekmannen Rekstad: null og niks.

Mens leger må gjennom praktisk trening og ei seksårig tilleggsutdanning før de slipper til med skalpellen, kan en norsk jurist ikle seg dommerkappa uten å ha satt sin fot i en rettssal. Og sjøl om man skulle få obligatoriske universitetskurs i bevisbedømmelse på plass, vil faren for at vurderingene farges av kulturbakgrunn og psykologiske faktorer alltid være større når man angriper et skyldspørsmål, enn når man fjerner en blindtarm.

Mange nyansatte dommere kommer rett fra en karriere i politiet. Mens en god dommer har i ryggmargen at en tiltalt er uskyldig inntil det motsatte er bevist, skal en god etterforsker betrakte alle som potensielt skyldige. Mange greier å legge dette instinktet fra seg når de skifter beite, men neppe alle.

Hadde ikke lekfolk som meg skjønt forskjellen på heleri og korrupsjon, ville Bore hatt et knusende argument for å legge ned juryordninga. Men når jeg skriver at juryen kan ha ment at Jensens mottak av gaver var korrupt fordi han burde ha skjønt at midlene kom fra kriminell virksomhet, var selvfølgelig forutsetninga at Cappelen hadde oppnådd fordeler. Og fordeler må han ha hatt gjennom en slik langvarig og fortrolig kontakt. Vi veit bare ikke hvilke og hvor store, eller om hjelp til smugling var blant dem.

En annen mulig forklaring er at juryens dom faktisk er så ulogisk som mange mener den er. Kanskje har lekfolket falt ned på ei mellomløsning, litt skyldig og litt uskyldig, fordi den ikke har greid å bestemme seg. I så fall burde Jensen ha vært helt frikjent.

Bores gjengivelse av mine synspunkter vitner ikke om kirurgisk presisjon. Jeg veit ikke om dette bunner i forsett eller uaktsomhet, men jeg kan tilgi begge så lenge han ikke tar med seg samme teknikk inn i rettssalen.

Bore forsvarer fagdommerne med at saken har vært igjennom to instanser, og at 14 av 18 dommere har funnet Jensen skyldig i narkotikasmugling. I korrupsjonssaken er stillinga 15–3. Men dette er verken kirurgi, handball eller hockey. Det er et spørsmål om skyld, straff og rettsstat. I et land med våre tradisjoner, er det mer naturlig å legge vekt på at det faktisk er fire likemenn som ikke er overbevist om Jensens skyld.

Tidligere sa vi at det er bedre om ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Skal vi unngå at dette fundamentet reduseres til et morsomt og merkverdig munnhell, på linje med at det er bedre med én fugl i handa enn ti på taket, må vi tørre å ta konsekvensen av det og godta at enkelte skyldige går fri.

Skal meddomsretten bli ei berikelse for rettssikkerheten, trenger vi jurister som skjønner at vanskelige spørsmål er vanskelige, og at rettssaler og operasjonssaler er ulike rom. Og vi vil fortsatt behøve Djevelens advokater og lekfolk med mot til å tenke sjøl.

Høyesterett skal ikke ta stilling til spørsmål om skyld. Men ville det være å ta stilling til skyld hvis man satte til side fagdommernes tilsidesettelse av juryens skyldvurdering, med den begrunnelsen at tilsidesettelsen ikke er godt nok begrunnet? Kanskje. Men juryordninga ville ha fått sin poetiske rettferdighet fullbyrdet. Ved reisens slutt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.