Djevelsk blondine

En blanding av hverdagslighet og tung religiøs symbolikk. Pluss en del galskap og ondskap. God påske!

Terning4 Premiere på NRK 1 i kveld kl. 21.30 TV: «Englebarnet» er en misvisende tittel. La meg gi et hint: «Djevelens datter», «Lucifer Psycho Blondie» eller «Omen: The She-Devil» ville alle vært mer dekkende.

Serien har i utgangspunktet en forfriskende vri, i og med at de tre episodene foregår i hvert sitt tiår, i denne rekkefølgen: Nåtid, 1991, 1979. Og morderen avsløres i første episode. Hun heter selvsagt Angela.

I første episode blir ei jente kidnappet, mens en annen jentes kroppsdeler blir plassert rundt omkring på religiøse åsteder. Rebusløpet er i gang. Den parterte jenta får vi aldri vite noe om, men litt svinn må man regne med i halvgode krimfortellinger.

Psykopatisk

Uansett, det er tydelig at noen har en høne å plukke med noen andre. En blond kvinne rundt de tretti forestår kidnappingen, mens jentas fortvilte foreldre prøver å nøste seg fram til hva som har hendt. Politiet er i liten grad noe til stede – dette er en familiesak, skal det vise seg, i enhver forstand.

Mysteriet består ikke i å finne kidnapperen og morderen, men heller: Er hun et psykiatrisk kasus eller en av Satans utsendte? Hm. Man kan ikke svare «begge deler» uten å stigmatisere en del av menneskeheten som ikke har det bare greit.

Jeg synes hun virker mer djevelsk enn psykiatrisk. Et kompromiss ville kanskje være å kalle henne psykopatisk.

Ikke nifs nok

«Englebarnet» er en påskete påskekrim som delvis foregår ved påsketider, en hybrid av hverdagslighet og tung religiøs symbolikk. Det kunne fungert storveis. I stedet blir det noe halvveis.

Ondskapen er blond, ja vel, men englebarnets manipulering av sine nærmeste er ikke egnet til å skremme livet av den jevne seer, til tross for kaskader av skummel musikk. Emilia Fox i hovedrollen er likevel rimelig god på psykopatisk tvetydighet, og dessuten er Charles Dance (sokneprest Byfield) alltid et pluss.