Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Ledfoot - «White Crow»

Djevelsk bra

«Exit»-torpedoen er nesten like farlig med 12-strengeren.

GOD KRITIKK: Tim Scott McConnells alter ego, Ledfoot, er ute med sitt første album på sju år. Han kan tatovere en femmer, om han får plass.
GOD KRITIKK: Tim Scott McConnells alter ego, Ledfoot, er ute med sitt første album på sju år. Han kan tatovere en femmer, om han får plass. Vis mer

ALBUM: Bruce Springsteen spiller inn svært få coverlåter, men gjorde et unntak for «High Hopes» av Tim Scott McConnell, sist sett som torpedo i «Exit», på Springsteen-albumet med samme tittel fra 2014.

The Havanlina

«White Crow»

Ledfoot

5 1 6

Gotisk blues

2019
Plateselskap:

TBC Records / Musikkoperatørene

«En gitar, en stemme, en stemning.»
Se alle anmeldelser

Låten ble første gang spilt inn av McConnells band The Havalinas i 1990. Albumet med samme tittel ga dem oppvarmingsjobber for Bob Dylan på «Oh Mercy»-turneen samme år - også i Norge - engasjert av Dylan personlig.

Men bandet fikk et kort liv. Tre år senere flyttet McConnell til Norge. Det kan virke som om «Nobody» handler om at han havnet her, men jeg håper ikke han føler som han synger: «Ain't nobody that wants me 'round here». En fantastisk låt er det ihvertfall.

Ledfoots tredje

«White Crow» er amerikanerens tredje album under navnet Ledfoot - og det første på hele sju år. Navnet henspiller på hans unike spill med en 12-strenger med tykke strenger, stålplekter, messingslide og trommeboks.

Han har utviklet stilen sin til å bli noe mer enn en mann og en gitar. Det låter som et helt band, og her er han bedre og mer dynamisk enn noen gang.

«Gothic blues»

McConnell/Ledfoot er - også av den grunn - en av de mer spesielle bluesartistene vi har her i landet, med en stil som har fått merkelappen «gothic blues». Det er mørkt, men samtidig imponerende variert med tanke på at han stort sett er aleine med 12-strengeren i tillegg til en effektiv koring.

Helstøpte låter som «You've Gone Astray» og «Where I Lost Hope» er strålende eksempler på hva som bor i en gitar om du utnytter potensialet, ikke minst i de herlige slide-partiene. «Little Dog» er lysere i uttrykket, med en tekst som er på hundens side mot en lite sympatisk eier. Et høydepunkt, igjen med et framifrå slide-spill.

Det samme er avslutningslåten «When An Angel Falls», der han er i sitt ess tekstmessig: «When an angel falls / she's no grace at all / she's as clumsy as a drunkard».

«Exit»-torpedo

De siste ukene har McConnell levd ut en annen side. Så du NRKs dramaserie «Exit» var det umulig å ikke legge merke til den lys- og langhårete torpedoen som hjemsøkte den hardt plagete William. Rollen var midt i blinken for den gjennomtatoverte amerikaneren, som også er en del av lydsporet i siste episode gjennom åpningslåten på albumet, «Dead Man Can Do».

For - først og fremst er han en hardtarbeidende vokalist og gitarist, bevæpnet med en 12-strenger, som innbitt formidler sin «gotiske blues».

Mektig opplevelse

Jeg har alltid latt meg imponere av artister som kan fylle en scene mutters aleine, og Ledfoot live er en mektig og framfor alt karismatisk opplevelse i all sin dysterhet.

Her i landet er han i samme kategori som artister som Bjørn Berge og Daniel Eriksen (med eller uten trommis Stig Sjøstrøm), mens Bernhoft ligger mer i poprock-gata og «leker seg» enda mer med formatet med mye bruk av loops osv.

Noen «band» er best aleine.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!