Anmeldelse «Morgenstjernen» av Karl Ove Knausgård­

Djevelsk god

Karl Ove Knausgård knytter det magiske, mystiske og overnaturlige mesterlig sammen i sin nye store roman.

<strong>MESTERLIG:</strong> Karl Ove Knausgård skriver langt og godt, denne gangen med romanen «Morgenstjernen» på magiske 666 sider. Foto: MEGA/NTB scanpix
MESTERLIG: Karl Ove Knausgård skriver langt og godt, denne gangen med romanen «Morgenstjernen» på magiske 666 sider. Foto: MEGA/NTB scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Hva slags fenomen er tittelfiguren, «Morgenstjernen», i Karl Ove Knausgårds nye roman? Han holder mulighetene åpne: Er den en supernova, en stjerne som eksploderer og lyser intenst før den dør? Er den Jesus, eller tvert imot Lucifer, djevelen, slik Bibelen prediker? Det kommer an på øynene som ser.

Knausgård er tilbake med sin første store roman etter «Min kamp»-verket (2009-2011), årstidsbøkene og diverse essaysamlinger og kunstbøker. «Morgenstjernen» teller 666 sider, Dyrets tall, ifølge Johannes’ åpenbaring, altså et dommedagsvarsel. Det dreier seg om en kollektivroman; en rekke forskjellige karakterer opplever i løpet av et par glohete augustdager at en stor og ukjent stjerne lyser opp landskapet rundt dem. Det er et tegn, og de tolker det vidt forskjellig, alt etter øynene som ser.

Krabber og kråker

Uforklarlige naturfenomener bryter inn i trivielle hverdagssysler hos de ni jeg-personene som befolker romanen. Litteraturprofessoren Arne er på ferie på ei Sørlandsøy da han plutselig ser at skogbunnen er dekket av havkrabber. Presten Kathrine begraver en mann hun har møtt på flyplassen dagen før, og som hun møter igjen på supermarkedet samme dag. Den unge kassadama Iselin blir tilsnakket på Burger King av en mann som sier han er Herren. Hun ser 36 rotter løpende over gata og et brennende hus som ingen andre ser. Sykepleieren Solveig ser et jorde helt svart av åkerkråker etter ei opprivende natt på operasjonssalen der en død hjertedonor våkner igjen.

Flere av dem ser dyreliknende skikkelser med menneskekropp, oksehoder, gule øyne og hårpisker nedover ryggen. Uhyggelige lyder, fugleaktige skrik, hodeløse katter, dauinger og fandens farmor gjør sine inntog i en roman som i utgangspunktet er preget av detaljrik, nesten filmatisk hverdagsrealisme i tradisjonell Knausgård-stil. Her spilles det Bowie i bilen på vei til psykiateren og Eurythmics på vei hjem fra nattevakt. Her spiller ungene badminton og spiser saftis, og her forsøker en malplassert kulturjournalist seg på et intimiderende revolverintervju med en billedkunstner som maler hvite skyer. Men mørke krefter tyter fram under det blendende stjernelyset.

Essay om døden

Innimellom må man klype seg i armen og spørre hva i huleste Knausgård har holdt på med. En burlesk skrekkroman, magisk realisme eller manus til en overnaturlig Netflix-serie? Men intensjonene blir tydeligere når figuren Egil trer fram. Romanen avsluttes med en egen sekvens, «Om døden og de døde», et essay av Egil Stray.

Essayet i romanen, Knausgårds spesialdistanse, samler ideene og setter dem i et kulturhistorisk perspektiv. Her er det riktignok ikke forfatteren selv som taler, men romanens mest reflekterte karakter som åpenbart er like belest og orientert som hans opphavsmann. Men tankegodset som presenteres her har mye til felles med Knausgårds roman fra 2004, «En tid for alt», der det ble stilt kritiske spørsmål ved det verdensbildet som vi i vesten holder oss med i dag. Kollisjonen mellom vitenskap og religion, mellom det menneskelige og det guddommelige, er også temaet for Egils essay.

Egil Stray er en skipsredersønn som har falt langt fra stammen. Han er over 50, tidligere dokumentarfilmmaker, en såkalt døgenikt som lever som eneboer i ei hytte på Sørlandet. Han er nøkkelpasser og drikkebror med sommergjesten Arne. De to er svært forskjellige og nærer en skjult forakt for hverandre. Arne har lest ei bok om døden og refererer begeistret til en beskrivelse av dødsriket «som Fredrikstad på 1920-tallet». Mens Egil, som har lest Nietzsche og holder ham som en av de største tenkerne siden antikken, er kommet til at «Nietzsches tanker forandret bare tankene,» der «Jesu tanker forandrer verden». Egil har oppdaget Kierkegaards «Frygt og bæven» og blitt omvendt. Mannen som tidligere kalte kirken «en åndelig gåstol», fikk et tegn fra gud, en svart ravn som skrek tre ganger.

Alternativ bevissthet

De forskjellige karakterenes tanker og refleksjoner omkring det lysende himmelfenomenet avspeiler folks ulike forhold til det rasjonelle kontra det irrasjonelle. Noen har en tilsynelatende rasjonell forklaring på at terrassen er dekket av marihøner: «De ser etter mat eller et sted å være til høsten». Andre er åpne for alternative former for bevissthet: «Et tre kan ikke tenke. Men trærne kan. Økosystemet som enhet kan».

Romanen er preget av bibelske allusjoner, satt opp mot vår tids blinde tillit til vitenskapen. Våre begrensninger formuleres slik: «Vi vet ikke det vi ser, vi ser det vi vet».

Karl Ove Knausgård knytter det magiske, mystiske og overnaturlige i romanen mesterlig sammen til en kritisk idé om at naturen har et budskap; den «snakker» til oss. Det er en djevelsk fest å følge tankesprangene hans.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer