NASJONALT EPOS: Olav den hellige bedrev godt timet psykologsik krigføring, og han brukte blant annet kristen symbolbruk i sin strategi, skriver innsenderne. Her er det Paul Ottar Haga som gestalter rollen som Tormod Kolbrunarskald, under Olsokdagene på Stiklestad i år.
NASJONALT EPOS: Olav den hellige bedrev godt timet psykologsik krigføring, og han brukte blant annet kristen symbolbruk i sin strategi, skriver innsenderne. Her er det Paul Ottar Haga som gestalter rollen som Tormod Kolbrunarskald, under Olsokdagene på Stiklestad i år.Vis mer

Djevelsk inferno på Stiklestad

OLSOKDAGENE: I den årlige teateroppsetningen om Olav den hellige framstilles slaget ved Stiklestad som et nasjonalepos om kristningen av Norge. Som om ikke slaget først og fremst må ha vært et bloddryppende helvete.

Det sagnomsuste slaget på Stiklestad i året 1030 holdes levende gjennom Nordens største utendørs teateroppsetning, «Spelet om Heilag Olav», under olsok hvert år. Når det er nevnt, hvorfor er det så lite fokus på de rent historiske sidene og ikke minst de strategiske og operative elementene foran og under det bloddryppende slaget? Vi, som bor og fortsatt lever i nærheten, skulle ønske oss en mer gjennomarbeidet historie om dette slaget, som måtte være et lite helvete i de timene det pågikk, med behørig distanse til det vi forbinder med kristendom og sivilisert humanetikk for øvrig.

At det faktisk sto et slag på Stiklestad i 1030, hvor Olav Haraldson ble drept og hæren hans tapte, synes å være relativt ukontroversielt. Samtidig er det uten tvil Snorre Sturlason, som gjennom Olav den helliges saga, trolig skrevet i perioden 1220-1235, som setter et meget sterkt preg på ettertidens oppfatning av hva som skjedde på Stiklestad en sommerdag i 1030. Så detaljert er det hele fremlagt, også med kilder fra samtidige kvad, at dette samlet sett blir til et knakende godt skrevet litterært verk, som i mangel på noe annet raskt blir til en dominerende historisk kilde.

Men selv om mange faghistorikere stiller spørsmål ved Snorre som historisk kilde, kan vi like gjerne lese hva Snorre faktisk forteller om slaget på Stiklestad, selv om dette er skrevet cirka 200 år etter at begivenheten fant sted. Kanskje åpner Snorres fortelling om slaget for andre tolkninger ved de strategiske og operative sidene ved slaget enn de som presenteres som del av den såkalte Olavs-arven?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et viktig element i Snorres framstilling av slaget på Stiklestad som synes kraftig underkommunisert, er at den hæren Olav Haraldson skulle kjempe mot, egentlig var danskekongen Knuts menn. Kong Knut hadde sendt biskop Sigurd til Håkon jarl som var satt til å styre riket. Den danske biskop Sigurd var også med i forberedelsene til slaget på Stiklestad og hadde en signifikant politisk, og en høyst partisk rolle, når lederposisjonene mellom norske høvdinger skulle fordeles før slaget.

Han forsto i dette strategiske bildet selvsagt også å utnytte hevntørstige høvdinger som mente å ha noe uoppgjort etter Olavs tidligere herjinger. Biskop Sigurd viser også at han var en moralens vokter og formaner før slaget soldatene med hensyn til Olavs falne menn: «Ingen må være så djerv at han bringer dem til kirkene, for de er alle vikinger og illgjerningsmenn». Vi må ut fra dette kunne trekke den foreløpige konklusjon: Den hæren som møter Olav Haraldson er først og fremst kong Knuts hær. Og denne hæren er preget av at en biskop inngår i lederskapet, noe som også sørger for at hæren vokter og lever opp til kristne verdier, samt at slaget skjer i et område med flere kirker i nærheten.

At denne situasjonsoppfatningen også kan ha preget soldatene i Knuts hær (også kalt bondehæren), finner vi klare holdepunkter for hos Snorre. Når Olav velger å bruke kampropet - «Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!» - fører dette til forvirring i bondehæren. Deler av bondehæren trodde dette var deres kamprop, de kopierer det, noe som så resulterte i episoder hvor bondehæren sloss seg imellom, i moderne språkdrakt «blue on blue».

Her kan vi mistenke den slu og erfarne krigeren Olav for å ha bedrevet godt timet psykologisk krigføring gjennom den sterke symbolbruken i kampropet. Og han lyktes. Kampropet skapte ikke bare forvirring blant mange av motstanderne, det kan også ha bidratt til å demotivere kristne motstandere i Knuts hær, slik at de vek tilbake fra striden. Som kristne, var de kanskje ikke så godt motiverte til å kjempe mot en norsk kristen konge på vegne av danskekongen.

På dette grunnlag blir det underlig å framstille det som at slaget på Stiklestad var en altoverskyggende hendelse for kristningen av Norge, nærmest som et nasjonalt epos. Det kan heller se ut som om kristen symbolbruk var et strategisk element i den psykologiske krigføringen som både Olav og Sigurd benyttet seg av i kampen om kongemakten.

For alt det vi vet - og ikke vet - kan den reelle historien om det sagnomsuste slaget være at Olav valgte å komme til Norge via Stiklestad, struttende av kristne symboler og kristne kamprop, fordi sentrale, strategiske deler av dette mektige lovområdet kalt «Trondheimen» for lengst var kristnet og hadde mange kirker.

Den slu strategen Olav kan med andre ord ha satset på at beboerne i regionen ville være lojale mot ham dersom han framstod som kristenkongen. Men biskop Sigurd hadde allerede klarte å overbevise nordmennene om at det var han og kong Knut som representerte kristendommen, mens Olav kom med en hær av vikinger og illgjerningsmenn. På grunn av dette, fikk også biskop Sigurd etter slaget skylden for alt som gikk galt for Olav og han måtte flykte til kong Knut i England året etter.

Lite ante vel Olav Haraldson at biskop Sigurd matchet hans kløkt i psykologisk krigføring og at de symboler han benyttet seg av, året etter skulle bli brukt av hans trofaste og lojale biskop Grimkjell til å kåre han som martyr og dermed også til lokal helgen. For som vi vet, Olav ble aldri fullt ut kanonisert til helgen av paven. Olavs beslutning om å gjennomføre det ekstremt brutale slaget på Stiklestad, da han så ut over motpartens styrker, kan vel knapt kalles en kristen handling. Slaget må snarere ha vært et djevelsk inferno for alle som deltok.