Djevelsk underholdende

«Drag Me to Hell» er «Spider-Man»-regissør Sam Raimis tilbaketog til det han kan aller best: Blod, gørr, grøss. Og latter.

||| Også anmeldt i dag:
«Hangover»
«Byggmester Bob - Full fart mot mål»

Vakre, harmløse Christine Brown sover trygt i sin komfortable dobbeltseng, med kjæresten ved sin side. Ei flue flyr inn gjennom vinduet, summer retningsløst gjennom rommet og lander på filmlinsa, før den setter kursen mot vår blonde heltinne. Musikken er varslende og påtrengende. Flua likeså og krabber inn i Browns ene nesebor. Og ut igjen fra det andre. Før den forsvinner inn i kjeften hennes og vekker henne til hennes livs verste mareritt, ei eldgammel, stinkende kjerring, som gaper over henne med brune hoggtenner, forsøksvis for å bite henne til døde.

SCENEN FRA «Drag Me to Hell» representerer det meste Sam Raimi står for som filmskaper. Den er nifs, ekkel og preget av humor. Den byr på atypisk lek med kamera. Flua er der for skrekksymbolikkens skyld og representerer åtseleteren som spiser på den dødsdømte. Og ikke minst, scenen avsluttes i en gruoppvekkende sekvens, som får selv den mest hardbarkede skrekkentusiast til å skvette av frykt i stolen, før den igjen lar oss falle avslappet tilbake humrende og lettet.

«DEN VILLESTE, mest originale horrorfilmen jeg har sett». Sitatet tilhører Stephen King, verdens mestselgende horror og fantasyforfatter, og ble uttalt da han overvar «Evil Dead»-premieren under filmfestivalen i Cannes i 1982. Filmen hadde blitt sluppet på det amerikanske markedet ett år tidligere, men slet med kinodistribusjon på grunn av en rekke forrykende scener. Blant annet blir en av hovedrolleinnehaverne voldtatt av et tre, noe som var sterk kost for konservative amerikanere. Raimi fryktet med andre ord økonomisk forlis. Men uttalelsen fra den kjente forfatteren ble vendepunktet. Blurben ble trykket til produsentenes hjerter, på filmens plakater og snudde et labert kinosalg til et massivt VHS-salg. Sam Raimi hadde slått igjennom kommersielt som filmskaper. Og han hadde erobret VHS-generasjonen — kultstatusen var et faktum.

Den da 23 år gamle amerikaneren hadde hoppet av litteraturstudiene for å dyrke drømmen om å lage film. Etter et knippe horrorkortfilmer skutt på 8mm, tok han med seg barndomsvennene Robert Tapert og Bruce Campbell (som spiller hovedrollen i samtlige Evil Dead-filmer), og et filmcrew på under 30 personer, til ei hytte i Tennessee og snekret sammen det som skulle bli en av tidenes mest toneangivende horrorfilmer.

«EVIL DEAD» er uten tvil sterkt influert av George Romeros zombieklassiker «Night of the Living Dead», men inneholder langt mer eksplisitte voldsscener og ikke minst store mengder gørr og søl. Miksen av avkappede lemmer og humor skulle bli Sam Raimis varemerke. Noe som virkelig manifesterer seg i «Evil Dead 2» (1987) og «Evil Dead 3 — Army of Darkness»(1993), filmer som mikser klassisk horror med grotesk humor ala Monty Pythons. Med filmene skapte Sam Raimi en egen kategori og fremsto som horrorkomediens mester.

SIDEN 1993 har Raimi konsentrert seg om å tjene penger på tv-seriene «Young Hercules» og «Xena, og helt andre type filmer. Mest kjent er han for å gjøre filmene om superhelten Spiderman til noen av de mest innbringende gjennom filmhistorien. Derfor er det med begeistring jeg kan melde at regissøren er tilbake i godt gammelt slag. «Drag Me to Hell» byr på en fin miks av blod, gørr, grøss. Og latter. Selv om filmen aldri helt når samme galskapshøyder som Raimis tidligere.

HANDLINGEN ER enkel, men gjennomtenkt. Christine Brown (Alison Lohman) er den snille, sjarmende bankrådgiveren, som er plaget av en igle av en sjef (godt spilt av den alltid glimrende David Paymer), som nekter feil kunde refinansiering av lånet, og som for takk for sist får en forbannelse kastet over seg. En forbannelse som truer med å gjøre det tittelen sier, dra ungjenta verste veien til helvete. Det er duket for geiteliknende, tre meter høye demoner og jagende, glupske gjenferd. Moralen er som følger: tråkker du feil, kan du få langt verre plager enn forstuede ankler.

«DRAG ME to Hell» er en god gammeldags spøkelseshistorie, og benytter alle de velkjente virkemidlene. Kopper og kar rører på seg uten menneskelig kontakt, dører slamres og åpnes av seg selv, svarte katter freser, skygger vokser i unormale størrelser, grener rasper mot vinduene og larver kravler i maten, alt mens bildet rister og tilter — såkalt «tysk vinkel» — for å øke spenningsnivået og skape en mer klaustrofobisk stemning. Et varemerke Raimi har snappet opp fra den tyske ekspresjonismen. At en av scenene i filmen, der demonen klatrer i en trapp og skyggen fra hendene hans bretter seg opp og utover veggen, er direkte kopiert fra «Nosferatu» fra 1922, styrker påstanden om at Raimi har søkt mot Europa for inspirasjon.

I tillegg belyser scenen filmskaperens oppheng av hender. «Evil Dead» huskes kanskje best for de grafsende hendene som strekker seg opp gjennom kjellerlemmen. Mens «Evil Dead 2» kanskje er mest kjent for scenen der hovedpersonen Ash kutter av sin egen hånd, bare for å oppdage at den — altså hånda — fremdeles er besatt og ute etter å drepe ham — en scene som må sies å være typisk Raimi.

«DRAG ME to Hell» har et langt glattere uttrykk enn filmene fra «Evil Dead»-serien, og kan med første øyekast minne om en hvilken som helst polert, oppskriftsmessig skrekkfilm rettet mot fjortenåringer — noe den også er. Men i motsetning til dagens moderne grøssere, som mest av alt handler om å få deg til å hyle som under en tur med en hvilken som helst moderne og svært påkostet berg-og-dal-bane, er «Drag Me to Hell» mer som en filmatisk gjengivelse og kreativ oppgradering av turen med det gode gamle spøkelsestoget. Turen går til helvete og tilbake, den er gapskrattende morsom og neglebitende nifs. Ta den.

Vegard Larsen

er filmkritiker i Dagbladet

Twitter.com/vegardlars1