Djupedal og kunnskapen

SKOLE: Det som ble kalt «Høyres puggeskole» for litt siden, omfavnes entusiastisk av de rødgrønne i dag. Men mener regjeringen noe med sin omvendelse?

I POLITIKKEN skifter standpunktene noen ganger så raskt at det kan være vanskelig å følge med. Som noen kanskje likevel husker, var det under valgkampen for bare et drøyt år siden, mye bråk om det som den gangen ble kalt «Høyres puggeskole». Det ble hevdet at den skolereformen Bondevik II- regjeringen hadde fått vedtatt - Kunnskapsløftet - ville sette skoleutviklingen mange år tilbake. Nå i høst er Kunnskapsløftet innført i alle landets skoler med bred oppslutning. Tilsynelatende hersker den rene skolepolitiske idyll. Betyr dette at kampen om kunnskapsskolen, som preget norsk utdanningsdebatt i flere tiår, plutselig er over?

FOR Å KUNNE besvare det spørsmålet, er det nødvendig å minne om hva denne striden egentlig dreide seg om. Svakhetene ved norsk skole slik de ble avdekket i de fire årene Kristin Clemet var utdannings- og forskningsminister, kan oppsummeres i fire hovedpunkter: 1. Uklarhet om læring: Over lengre tid var skolens faglige ambisjoner gradvis blitt redusert. Trivsel ble viktigere enn læring. Læreplanen anviste hva elevene skulle gjøre, ikke hva de skulle lære. 2. For lite kunnskap om skolen: Allerede på 1970-tallet proklamerte Arbeiderpartiet at Norge har verdens beste skole. Det kunne man trygt si i flere tiår deretter fordi det ikke fantes systematisk kunnskap om det faglige nivået i skolen. De store internasjonale undersøkelsene som er gjennomført de senere årene (PISA, PIRLS og TIMSS), viser at det ikke er grunnlag for slike påstander. 3. For svak kompetanse: Norske lærere har gjennomgående et høyt utdanningsnivå, men de har mye mindre fordypning i de fagene de underviser i, enn det man finner i land vi gjerne vil sammenligne oss med. 4. Altfor sterk sentralstyring: Det var utviklet et hierarkisk \'utdanningsvesen\' hvor skolene ble styrt ovenfra gjennom et detaljert regelverk som ga lite handlingsrom og enda mindre ansvar i den enkelte kommune og på den enkelte skole.

BONDEVIK II-REGJERINGEN sørget for grunnleggende endringer på alle disse områdene:Det ble med Kunnskapsløftet innført en ny læreplan i alle fag på alle trinn. Den angir klare læringsmål for grunnleggende ferdigheter og kompetansemål for alle fag - ikke bare de såkalt \'teoretiske\'. Alle elevene får noe å strekke seg etter. Det ble innført et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i skolen. Det omfatter nasjonale prøver i bl.a. lesing og matematikk. På samme måte som de internasjonale undersøkelsene la et kunnskapsgrunnlag for forbedring på nasjonalt plan, skulle nasjonale prøver gi kunnskap om tilstanden på hver enkelt skole og i hvert lokalsamfunn. Tanken bak dette var ganske enkel: Skal vi få bedre kunnskaper i skolen, må vi ha bedre kunnskaper om skolen. Slik kunnskap skal være lett tilgjengelig i en forståelig form for alle interesserte. Slik kunnskap er en forutsetning for at tiltak overfor enkeltelever eller grupper av elever kan settes inn før det er for sent.Det ble satt i gang et historisk kompetanseløft for lærere og rektorer av langt større omfang enn ved tidligere reformer. I tillegg ble det innført egne opptakskrav til lærerutdanningen for å heve nivået på fremtidens lærerstand.En rekke sentrale reguleringer ble fjernet slik at skoler og kommuner nå står langt friere til å organisere skoledagen ut fra lokale forhold. Alle elever er forskjellige og kan derfor ikke behandles likt.

MANGE AV DISSE endringene ble den gang møtt med skepsis eller motstand fra de rødgrønne partiene. Likevel har Regjeringen i store trekk videreført den skolepolitikken den arvet etter Kristin Clemet (med unntak for friskoleloven). Læreplanen ligger fast. De nasjonale prøvene gjeninnføres neste år, om enn i redusert omfang. Opptakskravene til lærerutdanningen opprettholdes. Den lokale handlefriheten er foreløpig ikke svekket. Satsing på realfag og lesing opprettholdes. Etc.

LIKEVEL HAR kunnskapsminister Djupedal skapt tvil om han står fullt ut bak kunnskapsskolen: Han - og hans regjering - har avskaffet annet fremmedspråk som obligatorisk fag, og dermed satt et lavere ambisjonsnivå for våre elever enn man gjør i de aller fleste andre land i Europa. Han har ennå ikke definitivt gravlagt Soria Moria-erklæringens løfte om å avskaffe alle krav til generell studiekompetanse etter videregående opplæring. Han har skapt usikkerhet om han vil gå videre med utviklingen av forpliktende vurderingskriterier i alle fag. Han gjør sitt beste for at kunnskap om kunnskapene i skolen skal være så vanskelig tilgjengelig som overhode mulig. Regjeringen er veldig for åpenhet om skatten, men imot åpenhet om skolen.

DJUPEDAL ER VALGT på et program og en politisk tradisjon preget av dyp skepsis til kunnskapsskolen. Det er nå opp til ham selv å vise i praksis at han mener det han sier om betydningen av kunnskap. Det ville hjelpe godt på hans troverdighet om han gjeninnførte annet fremmedspråk som obligatorisk fag, men det viktigste han nå kan gjøre er å styrke skolens vurderingskultur gjennom klare faglige kriterier og et mangfold av prøver og vurderingsformer. Alle fag i grunnskolen bør kunne trekkes ut til eksamen i 10. klasse, med en prøve- og vurderingsform tilpasset fagets egenart. Det vil styrke de \'myke\' fagenes status.

I TILLEGG BØR HAN utvide lærerutdanningen fra fire til fem år slik at det blir mer tid til praksisopplæring, og samtidig skjerpe opptakskravet.På denne måten kan Djupedal vise at han ikke bare vil innføre Kunnskapsløftet slik det ble utformet av Kristin Clemet, men at han vil fullføre det slik at det blir stående i skolehistorien.