DMX

DMX burde denne gangen holdt seg til kennelen.

CD: DMX har bjeffet til oss fra toppen av hitlistene helt siden debutplata «It is Dark and Hell is Hot» fra 1998. Grov i målet og hard i vendingen er han som regel backet av actionfilmaktig produksjon og kompisene i Ruff Ryders. Dessuten er han glad i hunder, men denne gangen drar han sin sedvanlige bikkjemetaforikk litt for langt.

«Grand Champ» er nemlig like repetitiv som en «Politiskolen»-film. Det er som om DMX har sittet i jeepen sin, knasket Pedigree Pal, og klekket ut tekster om hunder (igjen), biler (igjen) og damer (selvfølgelig). Den sosiale bevisstheten fra «The Great Depression» er som dunstet bort. Og det er tydeligvis smittsomt. Når 50 Cent dukker opp på «Shot Down» , gjør han heller ikke noe annet enn å gjenta seg selv. Dessuten, etter å ha hørt DMX være følsom med Monica, skal det litt mer enn Ali Kaffe til for å kurere gruff.