Dø og bli udødelig

Ifølge tradisjonell gresk tenkning var det å dø nødvendig for å bli udødelig, bokstavelig talt.

Jesus var opprinnelig ikke udødelig. Det var noe han først ble etter å ha dødd og gjenoppstått. Slik sett gjorde han akkurat det samme som en rekke greske helter. Ifølge tradisjonell gresk tenkning var det å dø nødvendig for å bli udødelig, bokstavelig talt.

Tradisjonelle greske forestillinger om liv og død er som regel blitt sett på som lite forenlige med den kristne troen på hvordan Jesus gjenoppstod påskemorgen. Ser man nærmere etter, vil man finne at mange greske helter hadde gjenoppstått til udødelighet på nøyaktig samme måte som Jesus. De greske bibeltekstene som forteller om døden som veien til udødelighet, gir faktisk først mening når man ser dette ut fra et tradisjonelt gresk perspektiv.

«Gud ble menneske for at mennesket skal bli Gud,» mente den gresk-egyptiske kirkefaderen Athanasios, som var sterkt påvirket av gresk antikk tankegang. Tradisjonelt sett var det bare kroppens natur som skilte menneskene fra gudene. For også gudene hadde kropper. Men mens menneskene var forgjengelige og dødelige, hadde gudene et uforgjengelig og udødelig legeme. Udødelighet var rett og slett det samme som guddommelighet.

Idet gudene også hadde fysiske kropper, var udødelighet opprinnelig uløselig knyttet til ideen om et uforgjengelig legeme. Opprinnelig ble derfor heller aldri sjelen alene kalt udødelig. De aller fleste sjeler gikk til en evig tilværelse i dødsriket Hades, men denne evige tilværelsen betydde ikke «udødelighet». Uten kroppen var sjelen i Hades simpelthen bare død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskjellige filosofiske skoler kom fra 500-tallet f.Kr. av likevel frem med ideer om sjelens udødelighet, men disse tankene fikk aldri gjennomslag blant den jevne greker. Ideen om sjelens udødelighet var, ifølge grekerne selv, noe filosofene «hadde funnet på», eller noe de måtte ha fått fra andre folkeslag.

Man var enten gud eller menneske. Man kunne ikke være begge deler samtidig. Når kirkefaderen Athanasios forteller om hvordan den evige Kristus ble menneske, betydde dette altså at Kristus forsaket sin guddommelighet og lot seg føde som et vanlig menneske, dødelig og forgjengelig. Dagens kristne forestilling om at Kristus hele tiden var både sann gud og sant menneske, var da også et dogme som først ble vedtatt nesten hundre år etter Athanasios, i Kalkedon i 451. Ved å bli menneske viste Kristus oss altså hvordan vi kunne bli udødelige, hvordan våre kropper kunne oppnå uforgjengelighet og følgelig også guddommelighet.

Mennesket hadde opprinnelig vært både udødelig og guddommelig, ifølge klassiske greske forestillinger. Men da vi var udødelige, hadde vi heller ikke egentlig vært mennesker. I urtiden var det nemlig ingen ting som egentlig skilte oss fra gudene. Menneskene og gudene gikk først hver for seg da liv og død ble skilt fra hverandre, da menneskene ble dødelige og gudene fortsatte sin evige tilværelse.

Det er viktig å være klar over at grekerne ikke mente at døden oppsto av seg selv. Evig liv var jo ikke identisk med det vanlige liv. Evig liv ble forstått som en syntese av liv og død. Evig liv var en syntese av dødens uendelighet og av livets kombinasjon av kropp og sjel. For å bli udødelig måtte man altså integrere de to motsetningene igjen: Man måtte ha både livet og døden i seg. Som Kristus måtte man dø, samtidig som man klarte å forhindre at kropp og sjel skilte lag. Dette var selve oppskriften på udødelighet.

I jødisk tradisjon representerte Jesu oppstandelse noe helt nytt. Jødene ventet på at alle mennesker skulle gjenoppstå ved historiens slutt, at én enkelt person før dette skulle gjenoppstå til evig liv, var uhørt. For grekerne, derimot, var Jesu oppstandelse bare gammelt nytt. Utallige helter hadde forlengst gjenoppstått og blitt gjort udødelige og guddommelige. Akillevs ble plukket opp fra likbålet sitt av sin gudinne-mor og fraktet avgårde til verdens ende der han levde evig. Ifigenia ble udødeliggjort av Artemis og fraktet bort idet hun ble ofret. Ino ble forvandlet til en gudinne idet hun druknet i havet, mens selv den historiske kong Krøsus angivelig ble tatt med fra bålet av Apollon til hyperboreernes land der han fikk leve evig. Hvordan selve denne guddommeliggjøringen foregikk, ser man best fra Euripides' Andromake, der gudinnen Thetis lover Pelevs følgende skjebne når han skal dø: «Jeg vil frigjøre deg fra de dødeliges plager og gjøre deg til en gud, udødelig og uforgjengelig.»

Det å bli gud var alltid identisk med en uforgjengeliggjøring av legemet. Det at et legeme forsvant, var derfor i seg selv et tegn på at noen var blitt guddommeliggjort. At man ikke fant den minste rest av Herakles i asken av likbålet hans, ble følgelig forstått som bevis på at han var blitt fraktet bort og gjort til gud. Det er i denne sammenhengen man også må se forestillingen om Jesu tomme grav. Den tomme grav var selv den viktigste indikasjon på at Jesus var gjenoppstått og gjort guddommelig, noe også Bibelens greske evangelier understreker.

For grekerne var altså ikke Jesu oppstandelse noe sensasjonelt. Det nye som kristendommen representerte, var løftet om at alle skulle gjenoppstå. Dette var i det hele tatt en absurd tanke for grekerne, fordi det ifølge dem var umulig å gjenoppstå når kroppen først var gått i oppløsning eller på andre måter blitt tilintetgjort. Selv gudene hadde ikke engang makt til å skape en enkelt kroppsdel om igjen. Dette ser vi blant annet i fortellingen om Pelops, som hans far slaktet og serverte gudene for å teste dem. Bare Demeter lot seg lure og spiste opp Pelops' skulder. De andre gudene så gjennom trikset og puttet følgelig resten av kroppsdelene i en gryte, hvorfra de så dro opp igjen en gjenopplivet Pelops. Idet skulderen hans var blitt spist opp, kunne ikke gudene lage denne om igjen og måtte i stedet erstatte den med en elfenbensprotese.

Det å bli guddommelig ved å dø og gjenoppstå var selvfølgelig ikke noe som skjedde av seg selv. I alle de greske fortellingene om de forskjellige heltene som dør og gjenoppstår som guddommelige, ser vi at det er snakk om en guddommelig inngripen. Dette er jo også tilfelle med Kristus. At de tidlige kristne opererte med en Gud som ikke bare klarte å udødeliggjøre noen få utvalgte helter, men faktisk lovet å la alle døde gjenoppstå - uansett hvor lite som måtte være igjen av dem - må ha gjort et voldsomt inntrykk på grekerne. Dette var trolig også medvirkende til at kristendommen fikk slikt gjennomslag i den greske kultursfæren.

Forestillingen om døden som veien til udødelighet ble likevel opprettholdt, selv om ideen om at alle døde skulle gjenoppstå, var revolusjonerende fra et gresk synspunkt. Paulus, kristendommens viktigste og mest grunnleggende tenker, repeterer igjen og igjen hvordan man som kristen dør med Kristus i dåpen og slik oppnår uforgjengelighet. For at vi skal kunne gjenoppstå når Kristus kommer tilbake, må vi allerede nå, i dette liv, prøve å gjenopprette et bilde av den opprinnelige udødelige tilstand da liv og død ikke var skilt fra hverandre. Paulus' oppfordring er innstendig og klar: Lev som om du dør hver dag. Ved å ha både livet og døden i seg, speilet man således menneskets opprinnelige udødelige tilstand, og kunne se frem til å gjenoppstå med et virkelig uforgjengelig legeme ved historiens slutt.