REDAKTØR: Torry Pedersen mener det er riktig å sette lyset på ytringene i kommentarfeltene.
Foto: Berit Roald / Scanpix
REDAKTØR: Torry Pedersen mener det er riktig å sette lyset på ytringene i kommentarfeltene. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Dobbel bokføring

VG, eller kunsten å fasilitere et kommentarfelt og samtidig holde seg demonstrativt for nesa.

Meninger

HVER DAG SITTER DET presumptivt veloppdragne twitteratet og utveksler linker til de mest lavpannede kommentarfeltene på nettet og forlyster seg over uværet: «Hoho, sjekk dette kommentarfeltet, da, dere! Er det mulig!? For noen fjols!» Slik bruker de avmakten i kommentarfeltene som springbrett for sine egne gjennomskuelige distinksjonsstrategier. Det er reality-TV i arbeidstiden.  

Dette skrev jeg i en kommentar i VG i fjor. I går valgte den samme avisen å opphøye denne distinksjonsstrategien til journalistikk da de — på direkten? — begynte å ringe opp sine mest uskikkelige bidragsytere. Ja, bidragsytere. Det er nettopp det de er. De er en del av VGs utvidede skriveressurser og omfattet av den samme redaktørplakaten.  

VGs begrunnelse? Det er viktig å konfrontere disse meningene, uttalte ansvarlig redaktør Torry Pedersen, siden de «leses av titusenvis av mennesker».  

Ja, hvorfor det, mon tro? Kan det ha noe med VG å gjøre?  

Dette er vesensforskjellen på gårsdagens VGTV-stunt og «Trolljegerne» på TV3, der svenske «nettroll» oppsøkes av tv-kanalens utsendte. TV3 har ikke selv noe ansvar for kommentarene som presenteres og konfronteres. Når kanalen finner frem gapestokken, kan de derfor gjøre det med en viss moralsk legitimitet.  

Når VG forsøker seg på de samme grepet, gir de i stedet moralsk opportunisme en helt ny valør. For det er jo VG selv som har fasilitert og lagt til rette for de samme kommentarene. Kommentarfeltene som «La dem drukne»-formuleringene er hentet fra, er — enten VG liker det eller ei — en del av produktet VG.  

I stedet for å gjøre det eneste ansvarlige — å slette disse kommentarene like fort som de publiseres — prøver avisen å slippe unna med dobbel bokføring: først ved å la skiten stå, for deretter demonstrativt å ta avstand fra den.  

I stedet for å avvise trollet i døråpningen har altså VG valgt en strategi der de først slipper det inn i stua — for deretter å peke på det og gjøre narr av det.  

Slik kan de selge det samme produktet to ganger. Dobbelt så mange klikk!  Vinn-vinn! Akkurat som biskopen som ble fersket i å se på porno i bladhyllen på bensinstasjonen. «Jeg står og tar avstand», unnskyldte han seg.  

Til slutt et hjertesukk. Etter et par-tre omdreininger i norske medier blir tilsynelatende enhver sak — uansett hvor tragisk den er — uvegerlig konvertert til en mediedebatt. Nyhetskravet om «utvikling i saken» gjør at mediene hele tiden må kappes om å finne en ny vinkling. Og nå har altså det samme skjedd med tragedien i Middelhavet. Før vi visste ordet av det, var det hele redusert til uthengingsreality i arbeidstiden, der «vi anstendige» kan riste på hodet over kommentarfeltenes misere.  

For dette er den psykologiske motoren bak VGTVs oppringingsstunt: Er det ikke deilig å ha noen å forakte?