Dobbel gevinst

Både de internasjonale PISA/PIRLS-rapportene og årets nasjonale prøver peker på store utfordringer for norsk skole. Undersøkelsene konkluderer med at når det gjelder kunnskapsformidling og faglighet, kommer skolen til kort. Vi lever i et kunnskapssamfunn der kunnskap utgjør en nøkkelfaktor for endring og utvikling. Å kunne søke, forstå, skape og anvende kunnskap betyr kort og godt inngangsbilletten til aktiv og ansvarlig medvirking i dagens samfunn. Denne kronikken er et bidrag til kunnskapsminister Solhjells idédugnad.

Dette er en formidabel utfordring for skolen, og spørsmålet må stilles: Hvordan ruste norsk skole for en fremtid preget mer og mer av endring og fornyet kunnskap? Det finnes intet enkelt eller formelaktig svar på dette spørsmålet. Lite er vunnet ved å gjøre skolen til syndebukk. Vi står her overfor et mangefasettert problem - et kulturproblem - som kun kan løses gjennom at samfunnets beste krefter og kunnskapsressurser bidrar.

Kunnskapsministerens spontane reaksjon på de svake Pisa-resultatene var å invitere til en «nasjonal idédugnad» om skolen. I den sammenheng fremhevet han lærernes og lærerutdanningens betydning. Lærernes kunnskap må styrkes. Budskapet er: Vi må forandre den kunnskapskløft som finnes i norsk lærerutdanning til å bli et virkelig kunnskapsløft der universiteter og høyskoler går sammen om å bidra med sine ressurser til en ny lærerutdanning.

Både i Norge og internasjonalt har almennlærerutdanningen vært gjenstand for omfattende kritikk. Kritikken gjelder alt fra rekruttering og studentenes arbeidsinnsats til utdanningens faglige innhold og relevans for yrket. De siste 15 årene er ikke mindre enn tre nye rammeplaner utformet for den norske allmennlærerutdanningen, uten at de ønskede resultater er oppnådd. Dette viser tydelig at tiden er moden for en mer gjennomgripende endring av lærerutdanningen enn vi har sett til nå.

Fremtidens lærerutdanning må gjenspeile skolens behov, og samtidig fremstå som et attraktivt studievalg. I Finland, som i dag bokstavelig talt er «skoleeksempelet» på vellykket skolepolitikk, er lærerutdanningen unge studenters førstevalg fremfor medisin, journalistikk og arkitektur. Vi har fortsatt et stykke igjen i Norge før vi er kommet dit.

I disse dager foretas utdanningspolitiske overveielser som vil ha avgjørende betydning for morgendagens norske skole. Regjeringen har sendt flere signaler om at allmennlærerutdanningen igjen skal i støpeskjeen, og motivet er en sterkere innretting mot skolens «kunnskapsløft». Samtidig utredes universitets- og høyskolesektoren med tanke på ny struktur for høyere utdanning. Det regjeringsoppnevnte Utvalget for høyere utdanning, ledet av professor Steinar Stjernø, offentliggjør på nyåret sine anbefalinger, med et tidsperspektiv på 10-20 år. Ved å se lærerutdanningen i sammenheng med de samlede ressursene innenfor norsk høyere utdanning, avtegner det seg helt nye muligheter.

Tradisjonelt ble lærerutdanningen i hele Norden gitt ved egne seminarer og senere ved høyskolene. I våre naboland knyttes nå allmennlærerutdanningen i større og større grad til universitetet. I Finland ble denne koblingen etablert allerede på slutten av 70-tallet. I Sverige skal Stockholm Universitet ta over Lärarhögskolan fra 2008. Til og med i Danmark, der seminarmodellen har vært enerådende, har Århus Universitet nylig søkt om å etablere en femårig universitetsbasert lærerutdanning.

Også i Norge ser vi tendenser mot større universitetsforankring. Tromsø og Stavanger er eksempler hos oss. En ren universitetsmodell synes likevel generelt å være uaktuell for norsk lærerutdanning. Dette skyldes flere faktorer. I tillegg til interessen for å sikre regional tilgjengelighet av utdanning og fremtidig arbeidskraft, har man i norsk utdanningspolitikk sett verdien av sammensatte kunnskapsprofiler: En helhetlig, profesjonsorientert profil som tradisjonelt har vært varemerket til høyskolesektoren, og en vitenskapsorientert profil som i hovedsak har kjennetegnet universitetene. Spørsmålet er hvordan den norske allmennlærerutdanningen kan utvikles slik at begge disse tradisjonene ivaretas?

En nærliggende løsning for norske forhold vil følgelig være å la høyskoler og universiteter samarbeide om å tilby en fleksibel og differensiert lærerutdanning. Utdanningen kan da organiseres som et femårig løp, delt opp i en treårig bachelor- og en toårig masterutdanning. Det ville gjøre det mulig å gjennomføre hver del ved forskjellige institusjoner. Samtidig åpner en slik løsning for at studenter lettere kan bevege seg mellom landets ulike høyskoler og universiteter. Bachelorstudiet vil i så fall måtte gi et felles profesjons- og identitetsgrunnlag for læreryrket, samt en begynnende faglig spesialisering. Universitetenes faglige kunnskapsressurser kan deretter komme inn som ett av flere tilbud innenfor spesialiseringen på masternivå. En slik kombinert modell vil bidra til å gi utdanningen retning - uten å redusere den til én retning.

Stjernøutvalget har ennå ikke levert sin innstilling. Likevel ser vi at arbeidet allerede har utøvet en markant innflytelse på det norske utdanningslandskap. I kampen om å profilere seg i et stadig mer konkurransepreget utdanningsfelt, har landets høyskoler og universiteter etablert en serie nye nettverk, allianser og studietilbud. Dersom Stjernøutvalget makter å styre høyere utdanning mot en større grad av faglig profilering også av lærestedene, vil gevinsten være formidabel. I tillegg til bedre ressursutnyttelse og en nødvendig spissing av faglig kompetanse, baner en slik løsning vei for en ny og mer aktiv studentrolle i lærerutdanningen. Et åpnere og mer differensiert utdanningslandskap vil gi lærerstudentene valgmuligheter i samsvar med egne ambisjoner og interesser. Enkelte vil foretrekke universitetets spissede fagprofil, mens andre kommer til å velge mer tverrfaglige løsninger. Poenget er at læringen i større grad blir drevet av interesse og kunnskapslyst.

I et mangfoldig kunnskapssamfunn kan ingen enkeltutdanning dekke skolens totale behov for kunnskap og ferdigheter. I stedet for å forvente at den enkelte læreren skal opparbeide en mer og mer omfattende kompetanse, må man bygge funksjonelle team. Nyere studier har påvist sammenhengen mellom økt kunnskap, motivasjon og livslang læring. Ved å utnytte ressursene til lærere med ulike kompetanseprofiler, vil vi lettere kunne få en «lærende skole.» En slik skole vil i sum ivareta både kunnskapsmessig bredde og et faglig dybdeperspektiv. En samspillstenkning i lærerutdanningen vil altså gi dobbel gevinst: Ved å sikre faglig trygge lærere som også har direkte erfaring fra forskningsfronten, kan skolen lettere veilede og inspirere elevene i deres utforskende virksomhet. Samtidig legges grunnlaget for at lærerne kan engasjere seg i videreutdanning og kompetanseutvikling.

Kan det tenkes en bedre løsning for å realisere det allsidige kunnskapsløft dagens skole så sårt trenger?