DÅRLIG LANGTIDSHJELP: Minst 29 overfallsvoldtekter er anmeldt hittil i år, viser en undersøkelse Dagbladet har gjort. «Mens akutthjelpen er til stede i mange kommuner, er langtidshjelpen dårlig koordinert», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Rasmus Skaug
DÅRLIG LANGTIDSHJELP: Minst 29 overfallsvoldtekter er anmeldt hittil i år, viser en undersøkelse Dagbladet har gjort. «Mens akutthjelpen er til stede i mange kommuner, er langtidshjelpen dårlig koordinert», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Dobbel krenkelse

Voldtekt har dramatiske psykologiske konsekvenser. Den psykologiske oppfølgingen må bli bedre.

Karen var 23 da hun var på vei hjem fra et utested. Hun ble angrepet, dradd inn i en kjeller og voldtatt. Hun tenkte: «Nå blir jeg myrdet». Hun ville gjerne skrike og gjøre motstand, men kroppen lystret ikke. Hun anmeldte voldtekten, men voldtektsmannen ble ikke tatt. I etterkant har hun opplevd skyld og skam over sin manglende motstand, bebreidet seg selv sterkt for at hun gikk hjem alene, og vært svært plaget av gjenopplevelser av det som skjedde. Uansett hvor hun beveger seg så synes hun det er noe som minner om hendelsen eller gjerningsmannen og derfor går hun nødig ut og isolerer seg mye. Hun er redd for at hun skal ha fått AIDS eller annen sykdom og kjenner seg skitten. Hun dusjer ofte og lenge. Hennes skam gjør at hun ikke deler det som skjedde med andre, bortsett fra en god venninne. Som student opplever hun at hun ikke greier å lære noe nytt. Hun er på vakt hele tiden og kroppen er urolig. Kjæresten har hun skjøvet fra seg, fordi hun ikke orker nærhet. Hun anmeldte voldtekten, men var skamfull i møte med etterforskerne. Voldtektsmottaket ga god støtte, men plagene fortsetter.

Mange års erfaring fra arbeid med oppfølging av voldtektsutsatte kvinner, både individuelt og i gruppe har gitt meg god innsikt i hvor sterkt slike hendelser gjennomsyrer sjelen, formørker hverdagen og ødelegger for framtida. Karens opplevelser i etterkant er svært vanlige. Udåden i seg selv resulterer i sterke mentale konsekvenser, samtidig som mange kvinner påføres ekstra belastning gjennom politi- og rettsprosessen.

Karens gjerningsmann ble ikke tatt. For overfallsvoldtekter er sjansene større for at gjerningsmannen blir dømt om han blir tatt. For voldtekter som skjer der noen nettopp har truffet hverandre (på fest eller utested) er sjansene for domfellelse mindre. Kvinner blir ikke trodd eller saken henlegges fordi politi eller statsadvokat ikke regner med at de når fram i rettssalen.

Når noen få kvinner urettmessig anmelder voldtekter, ødelegger det for de mange som opplever reelle voldtekter. Da blir kvinner enda reddere for ikke å bli trodd. Kvinner som anmelder får sin mistro bekreftet, enten ved at politiet henlegger anmeldelsen, eller ved at de ikke blir trodd av politiet eller av retten. Med bakgrunn i de holdninger menn har til kvinners eget ansvar for det som skjer er det ikke rart at kvinner har en slik mistro, og at flere vil unngå rettsapparatet.

Dette øker deres psykiske plager. Det å ikke bli trodd er en dobbel krenkelse som legger byrde til last. De som ikke anmelder voldtekten må leve med at gjerningsmannen får lov til å gå fritt, med redsel for at han skal oppsøke dem på nytt, og med den urettferdighet som ligger i at de må slite med sine ettervirkninger uten at den som har påført dem disse får sin straff.

Karen gjorde ikke motstand. I rettsvesenet er det liten kunnskap om mekanismer som kan forklare hvorfor kvinner unnlater å gjøre motstand. Hjernen kan raskt bedømme situasjonen som for farlig og overprøve tanker på motstand. Denne form for «rape induced paralysis» medfører at kvinner får forsterket sine skyldfølelser («om bare jeg hadde gjort motstand, så ...») og myter om kvinnens delaktighet kan opprettholdes. De sikter mot å øke egen og andres forståelse for hva som skjer med voldtektsutsatte på det psykologiske plan, samtidig som det formidles selvhjelpsråd som kan dempe noen av de plagsomme ettervirkningene.

Rettsvesenet trenger også bedre forståelse for minneprosesser. Våre minner er ikke stabile, de endrer seg. Etter traumesituasjoner sliter mange med at de i perioder husker lite. Dette er ikke fordi de er upålitelige mennesker, slik de dessverre kan framstilles eller oppfattes i retten, men at hukommelsen er en dynamisk mer enn en statisk prosess og glemsel kan tjene til å beskytte oss.

Voldtekt en av de hendelser som medfører størst helsemessige konsekvenser. Like etter hendelsen sliter nesten alle med posttraumatiske plager og rundt halvparten av dem som utsettes for voldtekt utvikler det som kalles for en posttraumatisk stresslidelse i etterkant. Etter dopvoldtekter er det fantasiene om hva som har skjedd som plager mest. Minnet er fragmentarisk, som det kan være etter andre voldtekter også. Minnene er vage, men frykten stor.

Mens akutthjelpen er til stede i mange kommuner, er langtidshjelpen dårlig koordinert. Her finnes ingen sterk pressgruppe som kan mobiliseres for å bedre situasjonen. Mens det er en selvfølge med bistandsadvokat er det et sjansespill å skaffe god psykologisk traumeoppfølging over tid.

Den psykologiske oppfølgingen må på plass som en like selvfølgelig del av oppfølgingstilbudet som bistandsadvokat og god medisinsk oppfølging. For dem som utvikler klare posttraumatiske plager trengs det spesifikk hjelp. Den skal voldtektsutsatte slippe å gå kanossagang etter. I hver region bør det være fagfolk som har spesiell kunnskap om konsekvensene av voldtekt og som kan nytte traumeterapeutiske metoder som gjør at de utsatte får begrenset de mentale skadene.

Voldtektsutsatte vil fortsette å bli mistrodd og vi risikerer at stadig flere unnlater å anmelde det som har skjedd om ikke politi- og rettsvesen får en bedre forståelse for hvilke psykologiske mekanismer som er involvert ved manglende motstand mot gjerningsmannen. Frykt paralyserer, og manglende motstand betyr ikke samtykke.

Når voldtektsutsatte har problemer med å huske, er dette et resultat av traumet, og svært sjelden fordi de snakker usant. Forståelse for dette kan hindre at gamle fordommer for rå i politi og rettsapparat. Med de dramatiske psykologiske konsekvenser slike hendelser har for den voldtektsutsatte må det ikke bare tilrettelegges for god medisinsk og juridisk assistanse, men det må sikres at den psykologiske oppfølgingen bedre blir satt i system.