KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): Sopranen Isa Gericke ga oss favnen full i Stavanger Domkirke i går, av Grieg, Agathe Backer Grøndahl og Eyvind Alnes, gjennomarbeidet og spontant på samme tid.Og Christian Ihle Hadlands tonefølge på klaver bare forsterket inntrykket, med et anslag finstemt ned i hver detalj. Dobbel nytelse!Gerickes stemme er ung og nesten ubrukt vakker. Den klinger lett og med presis intonasjon, ikke et utilsiktet vibrato forstyrrer uttrykket. Men hva som blir tydelig, om en har hatt anledning til å oppleve henne også ved tidligere anledninger dette siste året (seinest i Risør), er hvordan stemmen har vunnet i fylde og klanglig rikdom.

I særklasse

Det gir henne et større, og mer sensuelt, register å spille på. Og hun vet å spille på sine fortrinn bedre enn de aller fleste. Hennes evne til henvendelse gjennom sangen, som inkluderer evnen til å gi seg hen i musikken, er i særklasse – og da ikke bare målt mot andre norske sangere.Hvordan ville det ikke ha vært å få oppleve henne i en av Mozarts store kvinneroller for scenen! Måten Gericke presenterer seg fra et konsertpodium i dag, gir alle indikasjoner på at hun er moden for det.

Stort talent

På tilsvarende måte vitner alt Ihle Hadland presterer ved flygelet om et stort talent i midt i sitt store gjennombrudd. I tillegg til sitt lydhøre akkompagnement av Gericke, ga han oss David Monrad Johansens «Nordlandsbilleder op. 5». Dette er Monrad Johansen på sitt mest debussy’ske. Og slik Hadland spilte ham, som en nesten glemt, men rendyrket impresjonist, rykket han rett inn i sentraltradisjonen igjen. Hele tida er det det utsøkte anslaget som bærer musikken fram, i kombinasjon med en særegen evne til å lytte til klangen i sitt eget spill. Resultatet er en nesten uhyggelig tilstedeværelse i tolkningen.For øvrig spilte Grieg Trio Griegs nesten ukjente, lille triofragment med autoritet og innlevelse, alt mens den Stavanger-baserte Zeuner-kvartetten spilte de to satsene som Grieg fikk til i sitt forsøk på å skrive en hel strykekvartett nr. 2. Det låt sympatisk, men ikke helt finstemt nok.Kvelden endte med et antiklimaks, en helt likegyldig tolkning av Griegs 3. Klaversonate av Kolja Lessing. Det hjalp ikke hva Gimse gjorde ved klaveret, stykket var og ble redningsløst fortapt.