Kjøp av klimakvoter er en av hjørnesteinene i norsk klimapolitikk. Det er mer «effektivt» å kjøpe klimakvoter i utlandet, enn å investere i klimatiltak i Norge, hevdes det. Resultatet har vært at norske klimagassutslipp har gått opp, mens de på papiret synes å gå ned. Utslippsøkninger hjemme, kompenseres for ved å kutte utslipp i fattige land, blir det sagt.

Men hva om klimakvotene ikke fungerer? Hva om pengene Norge investerer i land som Kina, Bangladesh og India ikke gir de utslippsreduksjonene de lover? Da sitter vi igjen med en politikk som ikke fører til utslippsreduksjoner, men heller utslippsvekst.

De siste to åra har jeg kartlagt norske klimakvotekjøp. Resultatene publiseres i dag, i boka «Drivhuseffekten - Klimapolitikken som forsvant». Funnene jeg har gjort er nedslående. Norske klimakvotekjøp fungerer ikke. De fleste av prosjektene Norge har investert i er lønnsomme fra før, og trenger dermed ikke støtte i form av klimakvotesalg for å bli realisert. Det betyr at de norske pengene ikke har bidratt til reelle utslippsreduksjoner, ut over dem som ville skjedd uansett.

I HEBEI-provinsen i Kina har Norge kjøpt klimakvoter fra et vindkraftverk av det virkelig store slaget. Mer enn 100 vindmøller er bygd på en fjellkam som rager 1000 meter over havet. Møllene skal angivelig kutte CO2-utslippene i Kina med mer enn 1,5 millioner tonn CO2. Til sammenlikning er de årlige utslippene fra Ekofisk-feltet i Nordsjøen på én million tonn CO2. Jeg besøkte kraftverket i desember 2012. Da skulle kraftverket etter planene være i produksjon og erstatte kullkraft i det kinesiske kraftnettet. På det tidspunktet var 83 av 100 møller ferdig bygd, men ingen av møllene var knyttet til kraftnettet. De produserte energi, men det var ikke satt opp kraftkabler til å føre strømmen ut. Dermed kunne de heller ikke erstatte kinesiske kullkraft. Likevel produserte de klimakvoter: 348 000 av dem er solgt til det norske finansdepartementet. Til sammen har finansdepartementet kjøpt mer enn tre millioner klimakvoter fra slike kraftverk. Mange av disse kraftverkene kutter langt mindre CO2 enn det som rapporteres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hensikten med klimakvotekjøp er at pengene vi bruker på kvoter, skal utløse nye klimaprosjekter. Men Kina har et svært godt støttesystem for fornybar energi, og en eksplosiv vekst i energiforbruket. Det har gjort det svært lønnsomt å bygge ut vindkraft og vannkraft i Kina. Pengene som kommer inn fra klimakvotesalg fører dermed ikke til ekstra utslippsreduksjoner, ut over det som ville ha skjedd uansett.

Likevel har finansdepartementet gått dypt inn i kinesisk energisektor. Over halvparten av klimakvotene Norge har kjøpt, kommer fra energiprosjekter i Kina. Et av selskapene som nyter godt av de norske klimapengene, er Conch sement, en av verdens største sementprodusenter, som i fjor hadde en fortjeneste på elleve milliarder kroner. Gjennom en avtale med Barclays Capital har finansdepartementet avtalt å kjøpe klimakvoter for over 200 millioner kroner fra Conch sement. Pengene går til et energieffektiviseringsprosjekt som Conch uansett er pålagt å gjennomføre av den kinesiske staten. Norske klimapenger subsidierer med andre ord et prosjekt som uansett ville blitt gjennomført, og som det uansett fantes penger til å gjennomføre.

PÅ NEW ZEALAND har finansdepartementet avtalt å kjøpe 1,4 millioner klimakvoter fra skogselskapet Ernslaw One. Klimakvotene kommer fra planting av douglasgran og radiatafuru og prisen for dem ligger et sted mellom 80 og 90 millioner kroner. De nye trærne binder CO2, og kvotene det genererer, selges til Norge.

Det er en kjent sak at skog binder CO2. Men har vi noen garanti for at klimaskogen på New Zealand ikke brenner ned eller hogges? Nei. Faktisk skal skogen Norge kjøper klimakvoter fra hogges allerede i 2022, for å produsere møbler og papir. Det framkommer i dokumenter fra Ernslaw One. De norske klimakronene går med andre ord ikke til bevaring av urørt skog, men til direkte subsidier av treforedlingsindustrien på New Zealand. Kanskje skal det plantes nye trær igjen samme sted siden, men CO2-regnskapet blir likevel svært tvilsomt.

I DAG ER nettoeffekten av norske klimakvotekjøp heller økte klimagassutslipp enn reduserte utslipp. Kina rapporterer naturlig nok om redusert vekst i sine klimagassutslipp, som følge av vindkraftverkene Norge kjøper kvoter fra. Samtidig avskriver Norge utslippsreduksjoner fra de samme kraftverkene i sitt eget klimaregnskap. Slik framstår det på papiret som om utslippene går ned både i Kina og Norge, mens de i realiteten går opp i begge land. Vi har fått dobbelt bokholderi i klimapolitikken.

Klimakvotene Norge har kjøpt skulle i tråd med klimaforliket på Stortinget føre til en såkalt overoppfyllelse av Kyoto-avtalen. Men mine funn viser at klimakvotene Norge har kjøpt er uten innhold. Dermed har heller ikke Norge overoppfylt Kyoto-avtalen, slik politikerne ønsket.

Dette bør få følger for den nye regjeringens klimapolitikk. Ifølge klimaforliket, som Høyre og Frp sier de vil styre etter, skal Norge kjøpe millioner av nye klimakvoter fram mot 2020. 3. oktober gjorde finansdepartementet avtale med finansinstitusjonen NEFCO, om å kjøpe 30 millioner nye klimakvoter. Spørsmålet er hva den nye regjeringen vil gjøre? Vil de fortsette å kaste millioner av kroner ut av vinduet på klimakvoter som ikke fungerer, eller vil de nyorientere klimapolitikken, slik de har tatt til orde for i opposisjon?

Ifølge FNs klimapanel haster det å få til raske utslippsreduksjoner. Da kan vi ikke fortsette å kjøpe klimakvoter uten innhold. Samtidig øker de norske klimagassutslippene i alle viktige sektorer. Høyre har sagt de vil styrke klimapolitikken. Da bør de også legge langt mindre vekt på kvoter, og mer vekt på å kutte norske utslipp. Er Høyre og Frp beredt til det?