Partiledertalene på landsmøtene pleier å være en fest. En velregissert, timeslang maktdemonstrasjon der lederen feier gjennom de viktigste politiske sakene, oppildner delegatene, peker ut en strategi. Hele tiden mens dramaturgien sitter som et skudd.

Det er her man virkelig ser formatet våre ledende politikere har. Kunnskapsrike, gode til å kommunisere og med en god dose sjarm. Ja, de rager et hode høyere enn de fleste av oss. Det er bare å innrømme, uansett hvor mye vi liker å gjøre narr av dem.

Hos Miljøpartiet de grønne likner denne øvelsen en konfirmasjonstale. Holdt av søskenparet som ikke turte å ta ordet alene.

Talspersonene Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson gjorde det jeg fryktet på forhånd - de holdt talen sammen. Hoppet fram og tilbake etterhvert som temaene vekslet gjennom talen. Innholdet sto det ikke noe på, men kommunikasjonen haltet som i et anstrengt ekteskap.

Et bedre eksempel på at den besynderlige toledermoddelen til MDG hører hjemme på historiens skraphaug, kunne vi ikke fått. Et parti som forsøker å kjempe seg over sperregrensa med et skippertak foran høstens valg, velger å gjøre det med minst én hånd på ryggen.