Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dobbelt standard i utviklingspolitikken

Hvilken mening har det at norske bønder dyrker tropiske blomster i drivhus, mens verdens tropiske områder flommer over av arbeidsledige landarbeidere, spør Petter Nore og Bjørne Grimsrud.

NORGE ER ET

av de land i verden som yter mest i utviklingsbistand i forhold til brutto nasjonalprodukt og det er bra, men utviklingspolitikk er mer en gavebi-stand. I dag går det en netto pengestrøm fra utviklingsland til industriland. Presidenten i Brasil, Lula de Silva, utfordrer nå industrilandene til å snu denne utviklingen. I Norge blir Lula møtt med stor politisk forståelse, men hva bidrar vi med i praksis? Det utviklingslandene ber om er muligheter til å utvikle sine egne økonomier og næringsliv. På de to viktigste områdene der Norge kan stimulere til utvikling av næringslivet i utviklingsland - økt samhandel og økte investeringer - er aktiviteten liten og på tilbakegang. Norge importerte i 2000 for bare ca én milliard kr fra verdens 49 fattigste land (MUL- landene). Dette tilsvarte 2 promille av norsk import.

TYPE PRODUKTER

og produksjonskapasiteten i mange utviklingsland er begrenset, særlig gjelder dette MUL-landene. Det er derfor bare innenfor noen få områder hvor disse landene i første omgang kan integreres i verdenshandelen. Landbruksvarer er kanskje det mest sentrale av disse varegruppene. Men landbruksubsidier i de vestlige landene, Norge inkludert, står direkte i veien for å øke handelen. Den vestlige verdens totale jordbrukssubsidier er på over 300 milliarder dollar. Dette er fem ganger så mye som verdens totale utviklingshjelp. Hver ku i Europa mottar en daglig støtte som er mer enn den daglige inntekten for 75 prosent av Afrikas befolkning. I løpet av det siste året har utviklingen gått i gal retning. USA har dramatisk økt sine jordbrukssubsidier. EU har bestemt at dagens svært høye subsidier skal fortsette fram til 2006. Norge bidrar med sine posisjoner i WTO til at den negative trenden kan fortsette.

Disse subsidiene er direkte skadelige for en næringsutvikling i utviklingslandene. Subsidier til vestlige bønder fører til en overproduksjon og dumping av jordbruksprodukter, noe som igjen fører til lave priser på verdensmarkedet. Hvilken mening har det at norske bønder dyrker tropiske blomster i drivhus, mens verdens tropiske områder flommer over av arbeidsledige land-arbeidere som ikke får markedstilgang med sine produkter?

VERDENSBANKEN

har regnet ut at en total nedbygging av verdens jordbrukssubsidier vil øke den gjennomsnittlige inntekten på landsbygda i de fattige og mellom inntektslandene med 6 prosent eller med 60 milliarder USD pr. år. Få andre tiltak fra de rike landene vil gi tilnærmelsesvis tilsvarende effekt. Vi vet med andre ord hvilke tiltak som virker, men vi gjør lite for å gjennomføre disse.

Norske myndigheter snakker med kløvet tunge i dette spørsmålet. På den ene siden bidrar vi med store beløp til internasjonal bistand. Men på den andre stenger vi med vår jordbrukspolitikk direkte og indirekte for en nødvendig næringsutvikling i sør. Norske jordbrukssubsidier er de nest høyeste i verden målt i forhold til produksjonsverdien i jordbruket. Riktignok har Norge forsøkt å bøte på noen av disse problemene med særtiltak, blant annet er alle MUL-landene fritatt for toll på all import til Norge. Det er bra, men problemet er at det er unntaksordninger fra et urettferdig system og ikke reformer av selve systemet.

Når det gjelder norske investeringer i utviklingsland er bildet delt. Noen få land med Kina i spissen klarer å tiltrekke seg utenlandsinvesteringer og å utvikle næringslivet gjennom det. Men hovedtendensen er mindre interesse fra norsk næringsliv for investeringer i de fattigste landene.

DET VISER AT

Norge og industrilandenes samlede politikk ikke fungerer til fordel for de fattigste landene. Norge er i dag med og opprettholder det Lula kaller for «de urettferdige fordelene». Skal dette endres trengs det tiltak på tre områder:

Næringslivsbistand til utviklingsland.

Bedre markedsadgang til Norge og aktiv tilrettelegging for import fra utviklingsland.

Endringer i de globale rammevilkår bestemt i første rekke gjennom WTO og IMF.

Det er ikke mangel på kapital eller andre innsatsfaktorer som er flaskehalsen for næringsutvikling i utviklingsland. Det betyr at det ikke er eksport av kapitalvarer eller opprettelse av investeringsfond i seg selv som er de viktigste virkemidlene - men tiltak, inkludert disse, som kan skape bedre rammevilkår for næringsutvikling. I motsetning til det som er allment antatt så skapes det mye kapital selv i de aller fattigste landene. Spareraten er høy. Men denne kapitalen har en tendens til å forsvinne fra landet og bli investert i vestlige banker og eiendommer også den kapital som er eid av utviklingslandenes lokale eliter. Prosesser som bidrar til å bringe eksportert kapital hjem til utviklingsland og inn i produktiv virksomhet, er derfor en sentral forutsetning for en næringsutvikling i sør. I tillegg kommer all den «døde» kapital som også finnes, men som ikke settes i sirkulasjon bl.a. fordi det mangler institusjoner som registrerer eiendomsforhold og lignende jfr. arbeidet til den peruanske økonomien Hernan de Soto.

NÅR DET GJELDER

markedsadgang, har Norge som nevnt gjort noe, men ikke nok. I tillegg til tollfrihet for MUL-land bør Norge gi bedre adgang for landbruksprodukter fra en rekke land også utenfor denne gruppen av land, noe som ikke er tilfellet i dag. Videre må vi se på andre hindringer for import til Norge innen distribusjon og markedsføring av matvarene. Her støter produsenter på sterke norske næringsinteresser som har liten interesse i å øke importen av matvarer fra utviklingsland.

Til slutt er det behov for andre grep i forhold til internasjonale rammevilkår. Her er utfordringen at alle land naturlig nok ønsker å forsvare sine næringsinteresser. Norge er intet unntak. Selv om en fra norsk side nok ønsker å forene norske og utviklingslandenes interesser så er det ikke alltid det som skjer i praksis. Norges posisjoner under de pågående forhandlingene i WTO (Doharunden) kan føre til en forlengelse av i-landenes ekskluderende landbrukspolitikk i forhold til utviklingslandene. Norge argumenterer sterkt for å kunne fortsette norske jordbruks-subsidier med henvisning til en rekke «særnorske» vilkår. Men på denne måten støtter vi opp og allierer oss med en rekke andre land (som for eksempel Japan og USA) som har som mål å fortsette dagens internasjonale system.

RESULTATET AV

sterke nasjonale interesser og svake internasjonale arenaer for regulering av verdenshandel er at varer produsert i utviklingsland i dag møter i gjennomsnitt dobbelt så høye tollmurer på verdensmarkedet som varer produsert i industriland. Videre er beskyttelse av eiendom og kapital mye sterkere for personer i industriland enn i utviklingsland. Blant annet viser den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken Joseph Stiglitz, i sin bok «Globalization and its discontents» hvordan industrilands kapitalinteresser systematisk blir satt foran næringsinteresser i utviklingsland som er mottaker av assistanse fra IMF.

Tallenes tale er klar, nærings-livet i utviklingsland møter dårligere vilkår på verdensmarkedet enn næringsliv i industriland. Norge er intet unntak. Det er derfor ikke til å undres over at de taper i konkurransen både ute og hjemme i en mer åpen verdensøkonomi. Få tall viser dette tydeligere enn de 2 promillene av varer og tjenester importert til Norge som kommer fra verdens 49 fattigste land. Som konsumenter, importører og myndigheter velger og regulerer vi bort de fattigste landenes varer hver dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media