Dobbeltfeil i skautdebatten

HIJAB og menneskerettigheter: Yvonne Dehnes, som var redaktør for Hege Storhaugs ny bok om hijab på Kagge forlag, forsøker seg med rødblyantens «det er feil» i sitt apologetiske forsvar for Storhaugs anti-islamske korstog, uten at hun selv har gjort hjemmeleksen.

I en kronikk i Dagbladet 1/12 skriver hun: «Mange betrakter religionsfrihet som en viktigere verdi enn menneskerettigheter som likeverd og likestilling. I et liberalt samfunn bør det ikke være slik.»

Menneskerettighetene handler ikke, som man tror i Norge, om liberalistiske individuelle tanker, om likestilling mellom kjønn og privat handlingsrom. Menneskerettighetene er familiens og religionens forsvarer.

Utgangspunktet er riktignok frihet, likhet og brorskap, men loven slik den ble formulert er basert på familien og trosfrihet. For amerikanere og mesteparten av verden er frihet sterkt forbundet med retten til å utøve sin tro og retten til å oppdra barna som man vil. Artikkel 12, 16 og 26 beskytter familien, gjør foreldrene ansvarlige og definerer familien som den naturlige enhet.

Artikkel 18 er den sentrale lov som beskytter religionens frihet, den gir «frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.» Religionsutøvelse er med andre ord menneskerettighetene. Man må gjerne mislike det, men det er Storhaug og Dehnes som snakker menneskerettighetene imot.

Både retten til offentlig religionsutøvelse og retten til å ta på seg de klærne man har lyst til, enten de er religiøst fundert eller ikke, er nok klart innenfor menneskerettighetene. Hijab er en menneskerettighet så lenge den er frivillig. Og innenfor denne loven er det også foreldrenes rett til å bestemme hva barna skal ha på seg.

Toleranse handler om å godta også det man ikke liker. For meg er det å lese Storhaug like enøyd som å lese «Budskap til verden. Osama bin Ladens brev og taler». Jeg liker det dårlig, men vi må godta både bin Ladens og Storhaugs ønske om å begrense andres frihet og rettigheter, og forleggeres rett til å trykke intolerante holdninger.

At forleggere forblir sine forfatteres apologeter, er trist men forstålig. Man vil kanskje forsvare sine handlinger. Vi har sett hvordan Anders Heger støttet Åsne Seierstad. Til slutt adapterer man retorikken som sin egen. Man kan derfor forstå hvorfor også Dehnes kaller hijaben for «slør». På norsk er et slør noe som dekker, f.eks. ansiktet, slik som burka. Hijab er for nordmenn langt nærmere et skaut. For storhaug er metaforen selvfølgelig agitatorisk.

Plagget blir vel neppe mer politisk enn den som tolker det. Ved å nistirre på skautet er det ikke særlig tvil om at Storhaug hjelper de muslimske fundamentalistene i sitt arbeid for å gjøre det politisk. Og det er det fundamentalister vil: Skape splid og eskalere konflikt. Tror virkelig Dehnes at tvang er en god vei for å hindre stigmatisering, politisering, og å inkludere kvinner som ønsker å gå med skaut? Det er og bør fortsatt være en menneskerettighet.