Dobbeltmann

Irriterende overlesset med spiren av en god intrige i seg

BOK: Masete, slitsom og rotete: Jo da, Anne-kin Halvorsen er tilbake, og det er ikke noe gledelig gjensyn. «Dobbeltmann» er en av de mest irriterende krimromanene undertegnede har lest i år, en roman hvor intrigen ligger begravet under et lass av unødvendige ord og irrelevante kommentarer.

Formsvikt

Kim Småge er nok prisbelønt som krimforfatter, men hun har hatt en viss formsvikt med de siste bøkene. Det skyldes ikke minst at hovedpersonen hun har brukt i seinere år, Anne-kin Halvorsen, er en forslitt klisjé av en politisk korrekt politikvinne, hun framstår mer som en parodi enn som et virkelig menneske i sin framferd. Parodisk virker også hennes mannlige kollega Vang - selv om det nok er med kaldt overlegg.

Slapphet

Men bakom alt dette finnes faktisk spiren til det som kunne vært en ålreit krimroman: Halvorsen og Vang leter etter en forsvunnet prostituert kvinne, Anne-kins lillebror har pengetrøbbel og hennes hete elsker viser seg å være en pervers mannsgris.

Alt i alt er det mer enn nok råstoff til å lage et brukbart lesestykke, men Kim Småge roter det til for seg med en ustrukturert framdrift hvor teksten tar lange og urytmiske omveier mot målet.

Et annet moment er den utidige repetisjonstrangen i teksten: «Hva sier speilet deg, hva får du opp på skjermen?» Vang legger bilen i venstrefila ned mot Bakke Bro, og spør hva hun får opp på skjermen. Sånne setninger er verken poetiske eller eksperimentelle, bare et tegn på slapt håndverk og dårlig redigering. Og det er ikke få liknende øyeblikk i «Dobbeltmann», hvor du føler at du leser det samme mer enn én gang.