Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dobbeltspill i havgapet

Kristofer Hivju har tatt på seg tidenes skuespillerutfordring, men ferske Rebekka Nystabakk imponerer mest i «Twin».

DOBBELTROLLE: Kristofer Hivju spiller tvillingbrødrene Adam og Erik, mens Rebekka Nystubakk er Adams kone Ingrid. Trailer: NRK Vis mer

Nordic noir møter «Himmelblå» i Kristofer Hivjus nye hjertebarnprosjekt. Og det er ikke det minste rart at han er begeistret for «Twin», en serie han var med på å tenke ut ideen til, og spiller to av de største rollene i.

«Twin»

4 1 6

Norsk drama

27. oktober 2019
Beskrivelse:

«Himmelblå» møter nordic noir møter «Tvillingtrøbbel.»

Kanal:

NRK

«Her er noen sannsynlighetsutfordringer.»
Se alle anmeldelser

For noen roller det er! Hivju spiller tvillingbrødrene Erik og Adam - én surfeboms og én ansvarlig familiefar og daglig leder for en turistdestinasjon i Lofoten.

Når den ansvarlige dør i en ulykke som kan forveksles med drap, begynner et dobbeltspill som virkelig krever sin skuespiller: Surfebomsen Erik trer inn i rollen som Adam - i full overensstemmelse med Adams kone Ingrid - for å unngå at de begge blir drapsetterforsket. At det er rotløse Erik som er død, er mye lettere å forklare og å leve med, for alle parter.

Mirakuløst nok blir han ikke avslørt, ikke engang av Adams barn. Flaks at Adam og Erik (her er det vel en bibelsk referanse av noe slag) har klippet hår og skjegg helt likt, slik at det eneste han trenger å gjøre, er å gre seg litt.

Kunne det skjedd?

Det er noen sannsynlighetsutfordringer her. Jeg burde kanskje skyte inn at jeg er enegget tvilling sjøl, og aldri i verden kunne kjørt et sånt dobbeltspill med min egen søster. Nå finnes det selvsagt tvillinger som er likere enn oss, men likevel: Hele poenget med serien er jo nettopp hvor ulike Adam og Erik er og bestandig har vært.

Så er det motivasjonen deres for å gjøre noe så drastisk, som heller ikke blir tydelig nok, etter min mening. Det hjelper ikke at rollen Hivju har påtatt seg, rett og slett virker for stor for ham. Jeg skjønner så veldig godt at det var fristende. Å spille to karakterer, der den ene attpåtil utgir seg for å være den andre, er vel tidenes skuespillerutfordring. Har er også bøttevis med muligheter for karakterdrama: Mennesker i dyp livskrise, kvaler av en annen verden. Det er ikke akkurat denne type roller Hivju er kjent for fra før. Jeg digger Tormund Giantsbane i «Game of Thrones», men la oss være ærlige - den rollen har dybde som et plaskebasseng.

Dessverre klarer ikke Hivju å gjøre Erik så mye mer kompleks, bortsett fra i et avgjørende øyeblikk helt mot slutten, der jeg faktisk fikk noe rusk i øyet. Hvis vi likevel godtar premissene, noen ganger må vi bare det, så er det også mye å like her. Melodrama og krim er en underholdende kombo, og ny spenning tilføres i hver episode. Tanken på å måtte planlegge sin egen begravelse, høre nære og kjære fortelle hva de egentlig mener om deg, er unektelig spennende. Noen av de nære, som politimannen Frank (Gunnar Eiriksson), spilles også veldig godt. Selv om det er vanskelig å unngå klisjeer når du spiller politimann med utfordringer på hjemmebane og et litt for sterkt personlig engasjement i saken.

Vilt og vakkert

Den store overraskelsen er imidlertid Rebekka Nystabakk som Adams kone Ingrid - den egentlige hovedrollen. Snakk om utstråling! Hvor har hun vært i alle de naturromantiske seriene vi har blitt foret med de siste tjue åra? Hun er jo perfekt som ullgenserkledd Lofoten-mamma i krysspress fra alle kanter, og turnerer gråtescener, varme scener, ta seg sammen-scener og slå i bordet-scener med største selvfølgelighet.

Også naturen, da. Det ville og vakre Lofoten, med hav og himmel, bølger og nordlys, er utvilsomt årsaken til at serien allerede er solgt til 40 land. Det er et bakteppe vi begynner å bli bortskjemt med i norske serier, men det funker, selv om det forblir bare det - et bakteppe. Ikke en metafor for menneskesinnet, for eksempel, som i amerikanske «Big Little Lies». Havet er selvsagt viktig for surferen Erik, men vi får ikke helt taket på hvorfor, og kontrasten mellom ham og Adam blir litt påtatt. Adam lever da også tett på naturen, på et turiststed ute i havgapet, selv om han også må forholde seg til barn, ansatte, kunder og søknader til fylkeskommunen.

Det kunne endt kleint. Det kunne blitt en sentimental julesviske à la Nicholas Cages «The Family Man». Men slutten er overraskende solid, selv om den er brå. Med en liten detalj av rent gull helt til sist.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media