Død hivsmittet smitter ikke

De aidsdøde er ikke tilgjengelige for våre medier som caser, derfor kan vi ikke lese noe om det i avisene. Derfor vet vi ikke hva de døde av, de 557 aidsdøde i statistikkene, skriver kronikkforfatteren.

VI HAR AKKURAT fått den årlige vareopptelling over hvor mange nye hivtilfeller vi fikk i Norge i fjor. Smitteovervåkerne ved Folkehelseinstituttet har igjen fått oppmerksomhet i medienes spalter om hvor og hvordan denne hivsmitten skjedde. Vi kan beundre de sirlige tallkolonner ført over fylker og land, alder og kjønn. Folkehelsa vet alt. Hva de 557 aidsdøde gjennom tidene døde av, vet de imidlertid ikke. Ikke om de brukte aidsmedisiner heller.

Aids er ikke en sykdom, men en paraplydiagnose over vel kjente infeksjoner der ingen er eksklusive for hivdiagnostiserte. En av disse infeksjonene er i Europa sammen med et laboratorietall som indikerer immunsystemet, kvalifiserende til aidsdiagnose hos en hivdiagnostisert. Men likevel vet altså ikke epidemiens overvåkere hvilken infeksjon som førte til aidsdøden;

«Når en AIDS-pasient eventuelt senere meldes som død, får vi kun vite dødsdato og at pasienten døde av sin AIDS-sykdom, men ikke hvilken grunnlidelse som da var den direkte årsaken,» lyder det i svarmail fra overvåkerne av «verdens farligste epidemi». Medisinbruken kjenner bare den enkelte pasients sykehus til, er svaret videre.

Død hivsmittet smitter naturligvis ikke. Dessuten er ikke de aidsdøde tilgjengelige for våre medier som caser, så derfor kan vi ikke lese noe om det i avisene. Derfor vet vi ikke hva de døde av, de 557 aidsdøde i statistikkene.

UTGANGSPUNKTET FOR medisinering av symptomfrie hivdiagnostiserte er en positiv hivtest og et laboratorietall som indikerer immunforsvaret, som ingen andre får målt. Hvordan den hivdiagnostisertes fysiske helse ellers er, betyr ingenting. Man skal «tas i fallet» og settes på tunge aidsmedisiner før man risikerer et utbrudd av for eksempel helvetesild og dermed har aids. En nitid og jevnlig laboratoriemåling omgitt av store psykiske påkjenninger settes i gang. Angstmaskinen er skrudd på.

Aidsmedisinene er kjente for sine alvorlige og livstruende bivirkninger, selv om mange sikkert også er fornøyde med dem. I pakningsvedlegget som følger alle disse står det at bivirkningene som oppstår også kan skyldes grunnsykdommen, altså hivviruset.

Det foregår sågar prosjekter ved sykehusenes infeksjonsmedisinske avdelinger der man forsker på bivirkninger hos de medisinerte, men bivirkningene meldes ikke inn. Medisinene overvåkes heller ikke hos Legemiddelverket - i motsetning til alle naturlegemidler. Grunnen som oppgis er bl.a. at legene jo er så godt informerte fra industrien.

DEN UNDERLIGGENDE konsensus for å stilltiende akseptere det pågående medisinske eksperimentet er at dør de ikke av medisinene, så dør de jo av aids. Derfor haster det både med å godkjenne disse medisinene, der nye lanseres stadig vekk - og med å få prøvd dem ut. Død hivsmittet smitter i hvert fall ikke.

Uten en vedvarende angst- og dødspropaganda der kun aidsmedisiner kan være redningen - uten en subtil utpeking av grupper - og uten en ekstrem uvilje hos legene til å støtte pasienter som vil prøve andre veier å gå, hadde ikke dette vært mulig. Den stat som er villig til å fylle legemiddelfirmaenes lommer, vil ikke betale en øre av det de som har overlevd i mange år har betalt for alternative metoder.

Når jeg spør Legemiddelverket om noen av disse medisinene er til klinisk utprøving, vises det til den delen av legemiddelloven som har med forretningshemmeligheter å gjøre.

Over tusen hivdiagnostiserte i Norge gjennom tidene er ikke innmeldte som døde av aids. De bruker heller ikke medisiner, det er det bare rundt åtte hundre som gjør. Hvor er disse tusen? De kan da ikke befinne seg i den mystiske gruppen «long time survivers» alle sammen?

Det er nok å grunne over og å spørre om på dette området. Hvis det er interesse og en oppfatning om at dette angår oss alle - hvis ikke store deler av verden skal se frem mot et liv med kondompakker og aidsmedisiner på nattbordet.

Men fokus er dessverre ikke her. Myndighetenes fokus har i alle år vært rettet mot hvilken kjønnsåpning som angivelig ble brukt i eller utenfor Norge da smitten skjedde. Dette for å kunne forebygge hiv. Hiv kan neppe forebygges, angst har aldri forebygget noe som helst - angst har bare skapt mer angst, og dessuten - there ain't no cure for love..

MEDIENES PARALYSERENDE avhengighet av det spektakulære caset - samt å kunne referere ekspertkakkel man ikke skjønner noe av, har i tyve år båret ved til uvitenhetens og fordommenes bål. Det er også mediene som har fortiet og latterliggjort de internasjonale dissidentene på området hiv og aids. Omtales de, er det som «de såkalte dissidentene». Disse mener nemlig at det ikke var hivviruset som felte de «aidsdøde» på åttitallet, men cellegiften AZT gitt i kjempedoser, og et hardt liv som i seg selv var et dødelig angrep på immunsystemet.

Kanskje vi skulle få dem inn på banen og i det minste få vite hva de har å si. Det latterliggjøres at president Mbeki i Sør-Afrika, som er skeptisk til å aidsmedisinere, har funnet dissidentene på Internett. Hvor skulle han ellers få vite om dem? De forties av alle som har sitt medisinske verdensbilde i samme vugge som den farmasøytiske industri.

Dissdentene er ikke hippier fra Jamaica, men høyt respekterte vitenskapsmenn- og kvinner. De har ingen penger å hente på å kritisere den religionen som sier at hiv=aids=døden - hvis man ikke i hvert fall prøver Vestens aidsmedisiner. Denne troen har sin minaret i USAs Center for Decease Control and Prevention. Tvert imot, de har ingenting å hente. Det eneste måtte være å bevare sin intellektuelle redelighet ved at de stiller spørsmål ved premissene som er lagt for «verdens farligste epidemi».

De har heller ingen høye stillinger å strebe etter, for der er mange av dem allerede. Hvorfor forties de? Sannheten om hiv og aids er virkelig ikke fastlagt, selv om de skråsikre praktiserende farmasøyter, legene, synes å mene det. Jeg har bare hørt én lege si at vi vet jo ingenting, vi må jo være åpne. Andre har tittet i krystallkuler og spår et langt liv med de nye aidsmedisinene.

Slik hoveddissidenten, professor Peter M. Duesberg, innleder med på sin hjemmeside, der han siterer Einstein: «Først av alt - vi må ikke slutte å stille spørsmål.»

DA MÅ VI SPØRRE om immunsvikt kan stoppes - eller bremses - på annen måte enn med toksiske medisiner.

Hva som faktisk foregår på dette området, drukner imidlertid i oppjagete angst- og sexfikserte medieoppslag og - for altså hva det offentlige angår - hvilken kjønnsåpning som ble brukt i eller utenfor Norge da smitten skjedde. Nærhet har blitt stadig mer synonymt med enten sex eller sykdom. Et angststukkent folk er lett å holde på plass. Pek ut gupper og la dem angripe hverandre. Hiv angår jo ikke oss alle, det vet vi jo. Det rammer selektivt, det har statistikerne sagt. At immunsystemet skulle være et kollektivt anliggende, har blitt en utenkelig tanke. At det vi opplever rundt oss på alle kanter, er en immunsvikt - både hos mennesker, dyr og natur, tror jeg nesten man må ha fått hiv for å fundere over. For da skjønner man nemlig at stress og det hurtige liv bryter en ned.

Men - livredd pasient protesterer ikke. Det fokus mediene har valgt å ha på hiv og aids gjennom tyve år, har gitt god drahjelp til at de vesentlige spørsmål ikke blir stilt. Det er sikkert mange glade for.