Død og fordervelse

Javier Bardem er en myk kjerne i «Biutiful». Men det blir veldig tungsindig, dette.

FILM: Noen finner en egen lise i ødeleggelsen, i å ta noe vakkert, si Javier Bardem, for eksempel, og bryte det ned.

I «Biutiful», som konkurrerte om Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes og er nominert til Oscar for beste utenlandske film, legger regissør og manusforfatter Alejandro González Iñárritu stein etter stein til Bardems byrde, før han tar et skritt tilbake og ser nysgjerrig på hva som skjer.

Den spanske stjernen spiller Uxbal, en alenefar som bor i en grim grotte av en kjellerleilighet med sine to barn. Forholdet til den manisk-depressive, serieutro ekskona må kunne kalles anspent. Han livnærer seg ved å formidle lyssky arbeid til illegale innvandrere idet han får kreftdiagnosen. Jo, og så kan han se og snakke med de døde. Dette nevnes nærmest i forbifarten, men gjør ikke noe for å lette sinnsstemningen.

Dødsbesatt
Iñárritu lider av en dødsbesatthet som muligens burde bekymre hans nærmeste, men som har beriket filmelskere med en håndfull alvorlige filmer med dyp klangbunn, som «Babel» og den råsterke «21 Grams».

Igjen og igjen vender han tilbake til følelsene av fornektelse, oppgjør og forsoning som følger av nærkontakt med døden. Han spør hvilke kamper du bør ta, hvilke handlinger du bør bekjenne, når du skal stritte imot og når du skal resignere, når tiden plutselig er knapp.

Javier Bardem, som er oscarnominert for rollen, gjør en lite selvbevisst, ømt sårbar rolle. Selv ikke når Uxbal er på sitt mest fortvilte, lar Bardem seg lokke til å gjøre noe stort og brautende ut av det. Han har da også et eminent sminketeam som håndlangere: Mot slutten ser han virkelig ut som om han kan falle om når som helst.

Sykelig
Det Barcelona han ferdes rundt i, en underverden bak og bortenfor katedralene og cafeene, har da også en sykelig teint i grønt og gult.

Byen blir en symbolladet labyrint av små trapper og rom, alle med speil som er arrangert på en alt annet enn tilfeldig måte: Slik leker Iñárritu med personenes plassering i bildet, og skaper en metafor for konfrontasjonene de må ta, med seg selv og andre.

Like omhyggelig som han setter ut speilene sine, legger han inn hint og opplysninger i manus: I akkurat passe tempo får vi fylt ut bildet av de strevende personene i filmen, vi rekker å se og tenke selv før vi får bruddstykker av forklaringer. Det er godt håndverk.

For lang
Men det har vokst Iñárritu noe over hodet. Uxbal møter mye lurvet lede, og deres historier, som ikke er det spor lysere enn hans egen, trenger ikke bli malt ut i slik detalj. «Biutiful» ville ikke behøvd å være to og en halv time lang, særlig ikke med tanke på at den er innhyllet i en tåke av tungsinn som sjelden viser tegn til å lette.

«Biutiful» er likevel en klok og kompromissløs fortelling det er verd å la seg fortelle. Og Bardem er dens myke kjerne.