FILM: For de aller fleste er kjøtt noe vi finner pakket i plast i kjøledisken på supermarkedet. Vi tenker knapt på at kyllingfilet eller entrecote er noe som en gang har vært del av en levende organisme. Det er denne fremmedgjøringen som danner bakteppet i «Emmas lykke», en tysk film som også byr på eksentriske figurer, romantikk, komedie, tristesse og barmhjertighetsdrap.

Emma bor alene på gård og slakter griser med kjærlig hånd og myke ord. Hun går i slagstøvler og møkkete forklekjoler og bruker en gammel moped som vibrator. Særlig lønnsomt er gårdsdriften ikke, kreditorene banker stadig hardere på porten. Inne i byen får bilselgeren Max vite at han har uhelbredelig kreft, og at det heller er snakk om uker, enn måneder. I et anfall av panikk stjeler han en bunke kontanter og en bil, kjører ut i natta og krasjer på tunet til Emma. Motsetninger tiltrekker hverandre, hans forfinede pertentlighet viser seg å være en ideell match for hennes jordnære direkthet. Hvis du tenker at dette høres ut som noe som kunne skjedd i en Almodóvar film, er du ikke aleneo. Selv om han lykkes godt på vei med å blande snurrig humor med tragedie, er tyske Sven Taddicken ikke helt på nivå med sin spanske kollega.